I 1979 spådde BP at oljeproduksjonen ville toppe seg i 1985, ifølge Peter Odells bok ”Why Carbon Fuels Will Dominate The 21st Century’s Energy Economy”. Der gjengir han hvordan estimatene av verdens samlede oljereserver har økt opp igjennom årene, alt fra i underkant av 100 gigatonn i slutten av annen verdenskrig til over 500 gigatonn ved årtusenskiftet. Stadig mer olje er blitt funnet, og flere og flere områder er funnet lovende.

Men dette kan ikke fortsette inn i evigheten. Olje er jo en ikke-fornybar ressurs. Før eller senere vil oljen ta slutt i økonomisk forstand; det som er igjen vil det ikke være regningssvarende å utvinne til en realistisk pris. Men akkurat når det vil skje er ikke så enkelt å forutsi, som de alt anførte estimater viser. Selv tror Odell at konvensjonell olje vil nå toppen mellom 2020 og 2030, men inkluderer vi ukonvensjonell olje (blant annet tjæresanden i Alberta), tror han toppen kommer rundt 2060.

Et fenomen som har gitt næring til forestillingen om ”peak oil” er den såkalte Hubbertkurven. Hubbert var en amerikansk geolog og fant at dersom man plottet årlig produksjon av olje i USA mot kumulativ produksjon, fikk man en klokkeformet kurve. En lignende sammenheng burde også holde på verdensbasis. En engasjerende fremstilling av Hubberts teser finnes i bøkene ”Beyond Oil” og ”Hubbert’s Peak” av geologiprofessor Kenneth Deffeyes ved Princeton universitetet.

Jeg pleier å la mine studenter prøve seg på å predikere hvor mye av de opprinnelige norske oljereservene er igjen ved å estimere en Hubbertkurve for norsk oljeproduksjon. Den har jo allerede nådd toppen. I fjor høst fant de at det kun var 28 prosent igjen. Oljedirektoratet sier 25 prosent og bruker uhorvelig mye mer data og sofistikerte metoder, men likevel er ikke forskjellen stor.

Noen synes å tro at den høye oljepris er et utslag av spekulasjon. De bør tro om igjen.

Det som gjør det vanskelig å bruke denne analysen på verdensbasis er funn av nye oljeprovinser og ukonvensjonelle reserver. Hver enkelt av disse kan godt ha sin egen Hubbertkurve, men legger vi stadig til nye og ser på dem samlet, blir toppen høyere og forflytter seg utover i tid. Akkurat det kan godt komme til å skje med den norske Hubbertkurven hvis vi åpner opp nye områder på norsk kontinentalsokkel for leting og utvinning, særlig de angivelig lovende områdene utenfor Lofoten og Vesterålen samt en del blokker i kystnære områder.

Det som i det siste særlig har gitt næring til forestillingen at ”peak oil” er her og nå er oljeprisens eventyrlige stigning. Den er et uttrykk for at tilbudet ikke holder tritt med etterspørselen, og at stadig høyere pris må til for å få dem til å balansere. Men den manglende reaksjon på tilbudssiden har antakelig mer å gjøre med økonomiske og politiske forhold enn med noen knapphet på olje i geologisk forstand. Tre fjerdedeler av verdens påviste oljereserver finnes i Opec-landene, og der er også utsiktene for ytterligere funn de beste. Men Opec-landene har liten interesse for eller evne til å utvide sin produksjonskapasitet. Dessuten trenger de mer og mer av oljen for eget bruk; det er en kraftig økonomisk vekst i mange av disse landene.

En grunn til manglende interesse i Opec-landene i å utvide sin produksjonskapasitet kan være forventning om ytterligere vekst i etterspørselen og dermed ytterligere prisstigning. Dette kunne tilsi at oljen forrenter seg bedre under jorden, enn hva oljepengene gjør i finansmarkedene.

Sist da vi så en eventyrlig økning i oljeprisen, på 1970- og 80-tallet, var verden litt annerledes. Nye oljeprovinser som Nordsjøen og Mexicogulfen var klare til å erstatte Opec-landenes reduserte produksjon. Det er ikke like lett i dag å se hvor økt produksjon av olje skulle komme fra. Nordsjøen er på nedadgående, og det er også produksjonen i Russland. Muligens kunne det bli offshorefelt i Brasil og Argentina, men det vil gå flere år før disse er utbygget så det monner.

Så har vi en forskjell til. I slutten av 1970-årene gikk den industrialiserte verden inn i økonomisk stagnasjon. Dette, sammen med at oljen ble erstattet av andre energibærere, førte til en avmatning i etterspørselen etter olje, og prisen falt som en stein i 1986. I dag har vi en rivende økonomisk utvikling i en del fattige land som Kina, India og Brasil. Dette er en viktig faktor bak den økte etterspørsel etter olje.

Hvis vi ikke får et kraftig tilbakeslag i den økonomiske veksten i disse landene sammen med stagnasjon i de rike land, bør vi være forberedt på fortsatt høy og kanskje stigende oljepris. Noen synes å tro at den høye oljepris er et utslag av spekulasjon. De bør tro om igjen. Vi ser verken stor oppsamling av olje på lager eller økt tilbud av olje. Begge deler er sikre tegn på at vi står overfor en reell knapphet heller enn spekulasjon, om enn den knappheten aldri så meget er et utslag av OPEC landenes vurderinger heller enn at jordskorpen er i ferd med å bli tømt for olje.