SF-lederen Finn Gustavsen definerte i sin tid en politiker som en person som er så tykkhudet at vedkommende kan holde seg oppreist selv om han mangler ryggrad. Ser vi på den politiske situasjonen både i EU og USA nå, kan det synes som denne definisjonen fortsatt er gyldig.

Euroen er først og fremst et politisk prosjekt. Markedet har ikke bedt om den, men har akseptert den og hatt tillit til den. Når tilliten til eurosamarbeidet nå er sterkt svekket, er det derfor et stort politisk problem. Så langt er det dessverre lite som tyder på at politikerne er i stand til å ta de nødvendige grepene. EU forsøker å gi Hellas nye lån og den europeiske sentralbanken ECB støttekjøper spanske og italienske statsobligasjoner, men dette er ingen varige løsninger.

Det er flere åpenbare problemer ved eurosamarbeidet og det manglet heller ikke på advarsler fra økonomer i forkant. De mest åpenbare problemene er at de ulike euroøkonomiene er svært forskjellige, det er fravær av koordinert budsjettpolitikk og det finnes ingen troverdig kontrollmekanisme eller sanksjonstiltak overfor land som ikke oppfyller kravene for eurosamarbeidet. Stabilitetspakten hadde til hensikt å sikre at ingen av eurolandene hadde budsjettunderskudd på mer enn 3 prosent av BNP og statsgjeld på mer enn 60 prosent av BNP. Stabilitetspakten ble i realiteten forlatt av EU-landene allerede i 2002. I ettertid fremstår det som en gedigen politisk tabbe.

Slik situasjonen er nå, er det ikke lett å se lettvinte løsninger på krisen. Det eneste det synes å være enighet om, er at Hellas i realiteten er konkurs. For å endre dette nytter det ikke bare å gi nye lån. Gjelden må reduseres, og vil ikke Hellas forholde seg til kravene for å delta i eurosamarbeidet, må landet kastes ut av euroen. Det vil bli ubehagelig, både for grekere, investorer og politikere, men drastiske tiltak må sannsynligvis til.

Ser vi over til den andre siden av Atlanteren, er det ikke mye politisk handlekraft å få øye på der heller. Sommerens krangel om hevingen av gjeldstaket har åpenbart vært skadelig, og bidro klart til at ratingbyrået Standard & Poors nedgraderte USAs statsgjeld.

I norsk offentlighet fremstilles Barack Obama som en helt og George W. Bush som en skurk. Et slikt svart-hvitt bilde finnes ikke i USA. Obama er i ferd med å bli kraftig upopulær, fremstår som uten handlekraft og er lite samlende. Eksempelvis filleristes hele Obama-administrasjonen i den nylig utgitte boken «Confidence Men». Helsereformen hans har skapt kraftig splid. Etter at Obama kom til makten har den høyreorienterte grasrotbevegelsen Teaparty Movement vokst til å bli en mektig politisk kraft. I dag fremstår amerikansk politikk mer polarisert enn på mange tiår, uten sterke og troverdige ledere, samtidig som folkets tillit til politikere i Washington er på et lavmål. I denne situasjonen er det ikke lett å se at amerikanske politikere skal klare å få til en troverdig løsning som skaper balanse i statsbudsjettet, reduserer statsgjelden og får i gang økonomien igjen.

I en tid som krever godt politisk lederskap, er det vanskelig å få øye på politiske ledere som evner å samle støtte til og gjennomføre tiltak for å løse de økonomiske krisene. Det er dessverre situasjonen både i Europa og i USA. Politikerne må evne å se bort fra meningsmålinger og hensynet til første valg, og i stedet bli enige om og gjennomføre det som må til.