Norsk landbrukspolitikk er en skandale! Intet mindre. Den er dårlig for distriktene, dårlig for bøndene, dårlig for dyrene, dårlig for forbrukerne, dårlig for næringen og dårlig for verdens fattigste land.

Problemet er ikke bare de rundt 20 milliardene landbruket får i direkte og indirekte støtte. Vi subsidierer masse rart her i landet. Det å ta penger fra folk for å gi dem tilbake til de samme menneskene, er kjernen i sosialdemokratiet. De to største problemene er at norsk landbruk seigpines og at vi hindrer handel med verdens fattige land. Hvem har skylden? La meg gi deg det med teskje, kjære leser: P O L I T I K E R N E.

De siste 25 årene har:

• tallet på jordbruksbedrifter som driver jorden selv blitt redusert med 56 prosent

• årsverk utført i jordbruket gått ned med en tredjedel

• tallet på jordbruksbedrifter med melkekyr blitt redusert med 60 prosent

Når vi vet at i samme periode har produksjonen av kjøtt økt med vel 50 prosent og selvforsyningsgraden holdt seg omtrent stabil, kan jo det virke som en suksess. Og på en måte er dette en god utvikling i landbruket. Vi får færre, dyktigere og mer produktive bønder. Vi får med andre ord flere næringsdrivende og færre statsansatte i landbruket.

Samtidig er det noe alvorlig galt. Mens det i 1965 var 85 bønder per landbruksbyråkrat, er det i dag 21 bønder per byråkrat. Lønnskostnadene til det offentlige landbruksbyråkratiet er på over fire milliarder kroner. Det blir altså flere byråkrater og færre bønder! Det er symptomatisk for det norske landbruksregimet. Politikerne bruker masse tid og energi på å hindre eller gjøre det vanskeligere med omstilling og modernisering.

Landbruket lider under rigide og byråkratiske støtteordninger, prisreguleringer som hører hjemme i en annen tid, konkurransevridende monopoler som regjeringen har lagt sin beskyttende hånd over, omsetningsregler, kvoter, boplikt og generelt politisk tullball. Norske landbrukspolitikere gjør tilsynelatende sitt beste for å hindre at de beste bøndene skal få større mulighet til å drive effektivt og lønnsomt. Det finnes nok av historier fra de siste årene som illustrerer poenget. Små, kreative produsenter som starter opp, møter rå makt fra de etablerte monopolene. Og politikerne tar de mektiges side i stedet for den lille produsentens.

For verdens fattige land er situasjonen enda verre. Selv om Norge aldri har gitt flere kroner i bistand enn nå, synker vår vareimport fra verdens fattigste land. En av grunnene er de skyhøye tollmurene som møter matvareprodusenter fra andre land, og virvaret av tollregler, ikke-tollmessige barrierer og kvoter. Norsk landbrukspolitikk er dobbelt urettferdig. Den gjør det vanskelig for en norsk bonde å produsere kvalitetsbiff på en skikkelig måte og den gjør det vanskelig for eksempelvis en botswansk biffprodusent å få tilgang til det norske markedet.

Det må bli slutt på dette tøyset.

• Kilder: Statistisk sentralbyrå og Jordbrukspolitikken - moden for reform.