Priskrig mot fattigdom

Et sikkert høsttegn er at skattelistene er lagt ut, denne gangen uten begrensninger.

kommentar Espen Andersen

Født: Ja

Espen Andersen er førsteamanuensis ved Institutt for strategi og logistikk ved Handelshøyskolen BI. Han foreleser innen strategi og teknologi, forsker på hvordan teknologi påvirker strategi og arbeidsliv, er skribent, rådgiver og foredragsholder. Han har blogg på www.tversover.com.

Avhengig av: Fru Andersen

Drømmebil: 6.9

Angrer på: Alle de tingene jeg har utsatt

Favorittartist: Spotify.com

Beste bok: Tre kamerater av Erich Maria Remarque

I trykkefrihetens og lokaldemokratiets navn kaster seg avisene seg nå over denne offentlig finansierte kilde til løssalg og klikkrater. Like sikkert er oppslagene om at forskjellene i Norge øker. For tiden er det rødgrønn regjering, og dermed er et ikke ubetydelig antall tonn papirmasse gått med til å påpeke at regjeringen heller ikke i år har klart å avskaffe fattigdommen. Spesielt har det vært fokusert på hvor lite penger uføretrygdede og sosialklienter har sammenlignet med kapital- og butikkeiere.

Trygde- og sosialklienter har virkelig ikke mye å rutte med. En standard uføretrygd ligger så vidt jeg forstår på snaut 10.000 kroner i måneden, og det er det ikke lett å overleve på. Er sosiale ytelser for lave?

Hvis man hadde bodd i utlandet, hadde de ikke vært det. 10.000 kroner i måneden, netto, er ikke akkurat noe å slå rundt for, men fullt tilstrekkelig for en person i de fleste land i Europa og de fleste steder i USA. Problemet i Norge er ikke at sosialytelsene er lave – sammenlignet med norsk gjennomsnittslønn er de faktisk ganske gode. Problemet er at det er så dyrt å bo og leve her. Dette skyldes delvis at vi alle er så like (og vil at det skal være slik): Hele landet er innrettet på en standardfamilie – to voksne i jobb med litt over to barn i evigvarende barnehagealder. Dermed blir det dyrt å være annerledes, og spesielt dyrt å være fattig og annerledes på en gang.

Velferd og velstand er relativt. I USA er det mange fattige, men de fleste av dem har bil og farge-TV. De kan kjøpe billig mat, noe som både skyldes sterk konkurranse mellom butikk-kjeder og detaljer som kupong-systemet, som man kan spare mye penger på. (Kuponger, som er forbudt i Norge, gir muligheten til å gi rabatter bare til de kundene som bryr seg om det.)

I Norge er det ikke så lett å finne billige varer. Man kan jo være harry og reise til Sverige for å handle billig mat, men det går bare hvis man har bil – og hvilken trygde- eller sosialklient har det? Dessuten trenger man tilgang til litt oppsamlet kapital, i form av fryser og kredittkort, for å kunne finansiere og lagre storinnkjøp. Har man kapital, kan man dessuten ta ferier og barnepermisjoner i utlandet og leve billigere i den perioden i alle fall. Selv er jeg så heldig at jeg kan reise til USA for fornøyelse eller forretning en gang iblant, så jeg kan handle billige og bra klær. Det kan ikke trygdede og sosialklienter.

Er man fattig, må man handle ofte, smått og lokalt. Det blir dyrt.

I tillegg kommer det at fattigdom i seg selv gjør det vanskelig å gjøre noe med sin situasjon. Offentlig transport tar mye tid, for eksempel, noe som gjør at man får mindre tid og krefter igjen til utdannelse og attføring. Har man ikke PC og internett, bruker man fryktelig lang tid på finne ut av ting, enten man nå møter opp personlig, ringer eller går på biblioteket (som spiller en betydelig sosial rolle i så måte, uten at det ser ut til at noen legger merke til det.)

Velstandsøkningen i Norge er delvis et resultat av økte inntekter, men like viktig har fallet i prisene på matvarer og andre goder som forbrukerelektronikk vært. Teknologisk forbedring spiller også en stor rolle: Selv om prisene for biler er relativt like i dag og for 20 år siden, så er dagens bil mye bedre – den bruker mindre bensin, har flere elektroniske tilleggsfunksjoner, og varer lenger enn en ny bil gjorde for 20 år siden.

Med andre ord, sosialpolitikk er et spørsmål både om hva man får og hva man betaler. Hvis det er slik at vi ikke kan øke satsene for trygdede og minstepensjonister uten å bryte handlingsregelen eller importere trygdesøkere, hva med å gjøre noe med prisene?

Det er god sosialpolitikk å øke konkurransen innenfor detaljisthandel og dagligvareproduksjon, for eksempel ved å høre på Konkurransetilsynet neste gang de protesterer og ikke tillate at store grossister eller kjeder dominerer og setter de priser de vil.

Hvis man i tillegg gjør det enklere og billigere å importere forbruksvarer (for eksempel ved å redusere tollbyråkratiet, særlig på matvarer, og heve minimumsgrensen for fri import), vil alle i Norge få mer igjen for pengene sine. Det vil alle sette pris på, men mest de som har minst. Og hva med å fjerne avgifter på små og billige biler, slik at også trygdede kan få litt frihet (jeg er klar over at dette ikke er noe man skal si i disse miljøtider, men så får man heller skattlegge større motorer enda mer).

En stor del av Norges rikeste – Hagen, Reitan, og så videre – har tjent sine formuer som dagligvarehandlere. I stedet for å skattlegge dem hardere (noe som ikke virker i alle fall), hva med å la dem måtte jobbe litt mer for pengene i form av tøffere konkurranse og tynnere profittmarginer? Et vellykket eksempel var Victor Normans inngrep på flymarkedet: Ved å forby Eurobonus-poeng innenfor Norge, samt gi en tidlig kontrakt til Norwegian, fremskaffet han en konkurranse som har drevet flyprisene nedover, forbedret service og bidratt til å skape et livskraftig nytt flyselskap.

Kanskje er den mest solidariske SV-politikk simpelthen å redusere statlig innblanding og med hensikt slippe ting litt mer fri, for å få litt fart på nyetableringer og varestrømmer? Hva er Norman-trikset innen dagligvarer?

Vis kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker!

Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv.

Les mer om våre regler her.

Per Valebrokk, ansvarlig redaktør E24

Se alle kommentarer på E24
På forsiden nå