Skulle Nicolas Sarkozy, David Cameron og resten av den frie verden ha vasket hendene og sagt: «Beklager, det er ingenting vi kan gjøre. Om Benghazi faller og tusenvis, kanskje titusenvis av mennesker blir drept når Gaddafis styrker skal gå fra hus til hus for å utrydde «viruset», har vi vårt på det tørre. Vi har respektert Folkeretten»?

Bare vedtak i FNs Sikkerhetsråd kan lovliggjøre militær inngripen i et land som ikke har angrepet andre land, ifølge prinsippet den norske regjeringen legger til grunn for å definere Folkeretten.

Fem land i Sikkerhetsrådet har vetorett, inkludert det autoritære Russland og Kina, som i 1989 slaktet ned hundrevis av fredelige landsmenn på Den Himmelske Freds plass.

Mange var lenge ganske sikre på at russerne ville blokkere vedtaket. Jeg var en av dem, og tok feil.

Men russernes motstand medvirket til at vedtaket kom mye senere enn det burde, noe jeg har analysert virkningene av på min blogg.

Trolig bidro Den Arabiske Ligas støtte til en flyforbudssone til at russerne nøyde seg med å stemme avholdende. Ligaens standpunkt var også viktig for å overvinne Obama-administrasjonens skepsis.

Men hvordan kan folkerettslig legitimitet ha sin kilde i Den Arabiske Liga, der ikke et eneste regime, muligens med unntak av Libanon med sin spesielle form for demokrati, representerer sitt folk?

Tvert imot er de alle i varierende grad korrupte diktaturer, og de fleste av dem sårbare for folkelig oppstand. Flere av dem dreper demonstranter i disse dager.

Det er åpenbart at Den Arabiske Liga ga politisk dekning gjennom sitt vedtak. Støtte fra de regionale makthaverne er nå en gang en fordel i det politiske maktspillet.

Men dette bør ikke blandes sammen med hvorvidt intervensjonen var moralsk eller juridisk forsvarlig

FN har for lengst slått fast at utenforstående har et «ansvar for å beskytte» når et lands regime begår grove overgrep mot egne innbyggere. Svakheten er altså at udemokratiske og undertrykkende regimer kan blokkere slike vedtak etter eget forgodtbefinnende.

Enten må man da aksepterer handlingslammelse, eller så må man handle uten FN-autorisasjon.

Den tidligere franske utenriksministeren Bernard Kouchner, som også stiftet Leger uten grenser, og var en pådriver for å få FN til å adoptere prinsippet om «ansvar for å beskytte» mente det fantes en annen kilde til legitimitet – regimets ofre.

ØNSKET FLYFORBUD: Opprørerne i Libya, som denne mannen ved frontlinjen utenfor Ajdabija, ønsket en flyforbudssone.

Foto: AP

Ofrene i Libya, dersom vi aksepterer at opprørsbevegelsen med sete i Benghazi representerer dem, hadde i flere uker bedt om en flyforbudssone. Det var riktignok ulike meninger om hva dette ville innbære og om noe skulle komme i tillegg.

Deres bønner var nok for David Cameron og Nicolas Sarkozy, men ikke for Barack Obama og Jonas Gahr Støre.

Den norske regjeringen, med Aftenpostens lederskribent på slep , var helt frem til vedtaket i Sikkerhetsrådet motstander av flyforbudssone og militær intervensjon - et faktum både Fridtjof Jacobsen i VG og Nils August Andresen i Minerva har dokumentert.

Gahr Støre fokuserer på at ingenting burde skje uten Sikkerhetsrådets autorisasjon. Han forsøker å tilsløre at Norge var mot FNs vedtak inntil de fattet det.

Mens det før FN-vedtaket var svært få andre i Norge som offentlig hadde tatt til orde for en flyforbudssone, langt mindre bombing, er det etterpå bred enighet om at FN har gjort et riktig vedtak.

Dette reflekterer både FNs sterke posisjon i Norge, og at Norge i utenrikspolitikken først og fremst er rævdiltere.

Følg E24-spaltist Jan Arild Snoen på Twitter: @jasnoen