Professor Bjørn Erik Rasch har ved hjelp av Gallup stilt velgerne spørsmål om deres partipreferanser basert på to ulike forutsetninger, enten at det er en Høyre + KrF + Venstre-regjering som er alternativet til de rødgrønne, eller en Høyre + Fremskrittsparti-regjering.

Resultatene ble presentert på et frokostmøte hos tankesmien Civita torsdag, og er ganske oppsiktsvekkende. Gallup-undersøkelsen viser nemlig at Høyre og Fremskrittspartiet sammen får nesten 10 prosentpoengs høyere oppslutning dersom dette regjeringsalternativet nevnes, og at Venstre og KrF taper omkring 5 prosentpoeng.

Fremskrittspartiet tjener på å bli satt opp som regjeringsalternativ

Når vi vet at Høyre og Fremskrittspartiet til sammen ligger på omkring 40 prosent på ordinære meningsmålinger, betyr dette at et flertall for de to er innen rekkevidde, selv om man ikke automatisk kan legge de 10 prosentene oppå de 40.

Flertallsmulighetene styrkes dersom Fremskrittspartiet skulle bli største parti, noe som gir et ”styringstillegg” i antall mandater. De styrkes også hvis Venstre eller KrF faller under sperregrensen, noe denne undersøkelsen viser godt kan skje.

Fremskrittspartiet tjener på å bli satt opp som regjeringsalternativ fordi det øker mange potensielle velgeres tro på at regjeringsmakt faktisk er mulig, og at Fremskrittspartiet kan gjennomføre det de lover. Usikre velgere mobiliseres altså. Når Høyre vinner nesten like mye, skyldes det at mange av partiets potensielle velgere ønsker seg reelle endringer, og ser at dette bare kan skje i samarbeid med Fremskrittspartiet. Mange mobiliseres derfor av en slik mulighet, mens en ny Bondevik III-konstellasjon overhode ikke mobiliserer entusiasme hos velgerne.

Jeg har tidligere skrevet om hva en slik regjeringskonstellasjon faktisk kan oppnå, og hvordan man kan finne frem til kompromisser.

Høyres og Fremskrittspartiets velgere er ute etter en regjering som står for Change We Can Believe In, der det i stor grad er Fremskrittspartiet som representerer Change, men partiet mangler fremdeles troverdighet på gjennomføringsbiten – det er Høyres oppgave å bidra med Can Believe In.

Det er ikke aktuelt å lage noen felles plattform med FrP før valget, men dette er ikke nødvendig for å oppfylle det som Gallup spurte om – hva som oppfattes som reelle regjeringsalternativer.

Det eneste Høyre trenger å gjøre er å slå fast at dersom det blir et flertall av Høyre og Fremskrittspartiet etter valget, så er Høyre innstilt på å danne en slik regjering.

Mange Høyrefolk mener dette er altfor dristig, og at det vil skremme Venstre og Kristelig Folkeparti over til venstresiden.

Men for det første må disse partiene karre seg inn på Stortinget, og denne undersøkelsen gir sterke indikasjoner på at det blir langt vanskeligere dersom Høyre sier at de gjerne går i regjering med Fremskrittspartiet alene.

For det andre kan det godt hende at bare ett (eller ingen) av partiene er nødvendige for å sikre flertall for politikken til en blå-blå regjering, noe som forbedrer dens forhandlingsposisjon betydelig.

For det tredje vil partier som formodentlig ligger enda nærmere sperregrensen enn i dag måtte tenke seg nøye om før de skifter politisk side. Sist Venstre prøvde seg på noe slikt, gikk det riktig ille.

Og til sist betyr ikke et slikt signal fra Høyre at alle andre samarbeidsmuligheter er brutt – verken etter valget eller for fremtiden. Foreligger det ikke et klart flertall, må åpne forhandlinger til. Forskjellen er at Høyre da vil forhandle fra en sterkere posisjon enn dersom partiet går på enda et katastrofalt nederlag, slik det nå ligger an til, og at dette vil oppveie det som måtte være av redusert goodwill ved å ha hatt FrP som førstevalg.

Når Høyre nødig vil ta sjansen på Fremskrittspartiet har det mange grunner. Som eks-FrPer vet jeg at noen av grunnene er gode, slik som Fremskrittspartiets unike evne til å skifte standpunkt og snu kappen etter vinden, samt økonomiske overbud.

Andre er mindre gode, nemlig at mange Høyre-folk egentlig ikke ønsker vesentlige endringer i politikken, og derfor var såre fornøyd med de svært begrensede reformene som Bondevik II-regjeringen oppnådde. De mener at det norske folk ikke er klare for større endringer. De mangler Obamas Audacity of Hope – mot til å håpe.

Hos dem er det opplest og vedtatt at Høyres vei til regjering går via sentrum. Slik har det alltid vært og slik vil det alltid være. Det er som om de ikke har oppdaget at Fremskrittspartiet har vokst frem og forsynt seg godt av Høyres velgere. De mangler rett og slett fantasi. Ja, ikke bare det. Ved å forsøke å late som om Fremskrittspartiet ikke teller, mangler de også realitetssans.

Til Høyre-folk som ikke tror at Norge kan forandres, og at det er mulig å danne en regjering med en klar høyrekurs har jeg en kort budskap: "Yes, We Can." Eller for å avslutte med den gamle raddisen Bob Dylan:

Your old road is rapidly agin'. Please get out of the new one. If you can't lend your hand. For the times they are a-changin'.