Onsdag denne uken sendte TV2 dokumentaren «Brev til Jens».

Den får på en utrolig sterk måte frem hva det kan bety for livskvaliteten til funksjonshemmede å ha en såkalt brukerstyrt personlig assistent ( BPA).

Jeg har lenge ment dette burde være en lovfestet rettighet, og foreslo det som en del av Høyres valgfrihetsprosjekt i 2005, men etter regjeringsskiftet stoppet det opp.

Også i opposisjon har Høyre foreslått at retten lovfestes, og har blitt nedstemt av regjeringen. Siden den gang har jeg bare blitt enda mer sikker i min sak: BPA må ikke lenger være noe du får hvis du har flaks, men du får fordi du har krav på det!

Erfaringene med BPA er udelt positive. BPA gir mennesker som trenger hjelp retten til selv å bestemme hvem som skal assistere dem, hva assistansen skal være og hvor og når assistansen skal gis.  Mange funksjonshemmede opplever at de lever med et større behov for hjelp enn andre. BPA gir dem muligheten til å ta styring over eget liv. Det handler om verdighet og selvstendighet.

ULOBA har dokumentert at BPA også er viktig for funksjonshemmedes mulighet til å ta utdanning og å komme seg i arbeid. Grunnen er enkel nok: Mennesker som er i full stand til å utføre en jobb har kanskje behov for assistanse til å komme seg på jobb.

Med en personlig assistent som man selv har valgt og som kjenner behovene kan dette skje raskt og effektivt, fremfor at det stadig kommer nye hjelpere som på læres opp på nytt.

Med tanke på at over 70.000 funksjonshemmede som står utenfor arbeidslivet ønsker seg inn ligger det også et samfunnsøkonomisk argument i dette. For å sitere ULOBAs fagsjef Vibeke Melstrøm: «For det offentlige betyr arbeid skatteinntekter og sparte utgifter til uføretrygd. I løpet av et yrkesliv kan det gi en samfunnsøkonomisk gevinst på et tosifret millionbeløp for hver enkelt arbeidstaker.»

Funksjonshemmede skal ikke bare ha en mulighet til å være en del av fellesskapet, men også bidra til det.

Vi trenger ikke se på mennesker med funksjonshindringer som syke og med behov for helsehjelp, vi kan velge å se på dem som mennesker som trenger hjelp til praktiske gjøremål. Mitt mål er et samfunn med muligheter for alle – for noen betyr det hjelp til å gripe mulighetene.

Regjeringen sier at kommunene har en plikt til å tilby BPA. Det som står med liten skrift i den påstanden, og som de aldri sier høyt, er at det ikke medfører en plikt for kommunene i å tilby tjenesten. Dermed blir det en plikt tømt for innhold.

Høyre vil gi flere funksjonshemmede muligheten til å leve et mer verdig og selvstendig liv, derfor går vi inn for å gjøre BPA til en reell rettighet. Jeg håper regjeringen etter gårsdagens dokumentar har fått opp øynene – de skal i hvert fall få Høyres støtte og applaus hvis de endelig snur i spørsmålet.