Staten får i pose og sekk; den betaler mindre for å få folk til å jobbe mer.

Grunnprinsippet i St. meld. nr. 5 (2006-2007) – Opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden – er enkelt: Det skal lønne seg å jobbe. Et grunnprinsipp nummer to er frihet til å velge. En logisk konsekvens av disse to prinsippene er at det skal koste dyrt om man velger å gå av tidlig.

Hvorfor skal belønningen for å jobbe et år til utelukkende komme i form av økt pensjon? Om det er slik at motivasjonene for å stå på er større om de samme pengene brukes på annen måte, hvorfor da ikke vurdere det?

Om Kari jobber ett år til etter fylte 67 år, vil pensjonen hennes etter skatt øke med 11.200 kroner. Med forventet gjenværende levetid på 17 år gir dette en nåverdi på 136.000 kroner, basert på 4 prosent realrente. Som er den relevante realrenten for Staten.

Men hva med Kari? Hvilken nåverdi setter hun på å få 11.200 kr mer å rutte med hvert år så lenge hun lever? Gleden hun har av penger – muligheten for å nyttiggjøre seg dem på fruktbart og spennende vis – blir mindre ettersom årene går. Preferanser for penger i dag fremfor penger om ett år blir stadig sterkere. Sagt mer teknisk, diskonteringsrenten stiger.

Om Kari legger til grunn en diskonteringsrente på 8 prosent gir en årlig kontantstrøm på 11.200 kroner over de neste 17 årene, en nåverdi på 102.000 kroner. Sett fra statens synsvinkel har kontantstrømmen en nåverdi på 136.000 kroner.

Hva kan staten gjøre? Jo, ganske enkelt si til Kari at om hun står i jobben ett år til, til fylte 68 år, skal hun få en skatterabatt på sin lønnsinntekt på, la oss si, 120.000 kroner. Dette er et mer fristende tilbud for Kari enn 11.200 kroner mer i årlig pensjon. Sjansene for at hun velger det alternativet myndighetene ønsker – nemlig jobbe ett år til – stiger.

Staten får i pose og sekk; den betaler mindre for å få folk til å jobbe mer.