Al Gore tok flytoget til Oslo, men lot bagasjen bli transportert med bil . Man kan lure på om klimaet hadde tatt skade hvis han hadde sittet på. En journalist fra NRK opplyste oss om korallrevenes og fiskens død på Bali, alt mens hans padlet rundt med snorkel i det varme vannet. Han så ut til å ha det godt og betydelig bedre enn om det hadde vært Oslofjorden sommerstid. På Bali kan man nok ennå en stund se frem til turister fra et vinterkaldt og ufyselig nord.

Og så var det finansministerens opplysning at oljen kunne bli verdiløs. Den nyheten ble ledsaget av et bilde av henne med hånden på hjertet. Det må ha vært av bekymring; ingen vet bedre enn finansministeren hvilken katastrofe det ville bli for norsk økonomi hvis oljen ble verdiløs. Men hvis nå dette er et sannsynlig scenario, burde vi produsere alt vi kan mens vi ennå greier å få det solgt, og åpne opp alle gjenværende områder for utvinning. Å bli sittende igjen med verdiløs olje under havbunnen er som å ha en binge med pengesedler som er gått ut av bruk.

Videre var det statsministerens løfte om minst 500 millioner dollar i året for å bevare regnskog. Det koster å være prektig. For det beløpet kunne vi få mange kilometer med motorvei hvert år. Det trenger vi sårt; når det gjelder veistandard er Norge et underutviklet land.

Imidlertid er det en ting som glimter med sitt fravær blant de særnorske klimatiltak. Kraftkrevende industri står for en tredjedel av norsk forbruk av elektrisitet, og den andelen har snarere gått opp enn ned de siste årene. Denne industrien er avhengig av en kraftpris som ligger langt under markedspris. Dersom denne industrien ble avviklet, ville vi få et kraftoverskudd som dels kunne brukes av husholdninger og annen industri her hjemme, og dels eksporteres til utlandet. Da ville norskprodusert vannkraft erstattet kraft produsert fra fossile brensler som kull og naturgass. Hvis den nedlagte industriproduksjon i Norge blir erstattet med produksjon i land hvor det brukes vannkraft eller kjernekraft har vi en klar klimagevinst.

I samme nyhetsutsending på NRKs P2 som statsministerens satsing på regnskog ble forkynt fikk vi imidlertid høre at regjeringen ville prøve å finne et levedyktig regime for norsk kraftintensiv industri. Var det ironisk ment?

Etter festen kommer edruelighetens time. Her er det to ting å bemerke. For det første er jordens absorpsjonsevne for klimagasser kun 20 prosent av utslippene slik de var i 2000, ifølge Stern-rapporten (PDF-format, side 20). Deretter har utslippene bare økt. Jordbruk, skogsbruk og annen bruk av mark står for 30 prosent av utslippene, kraftproduksjon for 24 prosent, og transport for 14 prosent, ifølge samme rapport. Med den teknologi vi i dag har tilgjengelig er det helt urealistisk å få ned disse utslippene til et nivå som tilsvarer klodens absorpsjonsevne. Det er dermed umulig å forhindre økt konsentrasjon av klimagasser. Noe slikt ville da også bety kroken på døren for de fattige og middels rike lands økonomiske utvikling, og også en tilbakegang i levestandarden for de rike land som innbyggerne aldri kommer til å finne seg i. Siden klimaeffektene avhenger av konsentrasjonen av klimagasser og dertil blir utløst med et visst etterslep, kan vi trygt gå ut fra at klimaendringene vil skje, i den grad de såkalte klimagasser virkelig har en effekt på klimaet. Tilpasning til klimaendringer må vi således leve med uansett.

For det andre bør vi ta inn over oss at det er svært lite Norge kan gjøre for å redde klimaet. Ifølge FNs Human Development Report 2006 er fire land ansvarlig for halvparten av verdens utslipp av karbondioksid; USA, Kina, Russland og India. De synes alle uvillige til å påta seg noen som helst bindende forpliktelser til å redusere sine utslipp. Det er innlysende at det som skjer i disse landene, samt noen få andre viktige utslippsland, er avgjørende for hva som vil skje med de samlede utslipp. Norges utslipp av karbondioksid måles derimot i promille av verdens totale utslipp, så det Norge gjør har kun symbolsk betydning.

Når vi så tar i betraktning at Norge godt kunne tjene og ikke tape på at varmere vær, bør vi spare oss slike symbolhandlinger. Vi bør heller vente til vi motvillig, og på tvers av våre nasjonale interesser, må slå følge med større land som har større risiko for å tape på global oppvarming.