På denne tiden av året er man programforpliktet til å skue fremover. Jeg lar dog 2012-utsiktene ligge for denne gang. De avhenger uansett i stor grad av at de rette politiske beslutninger blir tatt innen eurosammarbeidet, noe jeg for øvrig tror og håper kommer på plass.

En annen mer langsiktig problemstilling for fremtiden er dog denne – Kan vi forvente at de økonomiske syklusene i framtiden kommer til å ligne på det vi er blitt godt vant til i vår del av verden de siste tiårene?

Jeg skal på ingen måte gi meg inn i den teoretiske diskusjonen om økonomiske sykluser. Fagfeltet er allerede overbefolket av akademiske samfunnsøkonomer, og de har diskutert temaet et par hundre år uten å bli enig.

At enkelte av disse i enkelte euforiske øyeblikk de siste tiårene har erklært syklusen som død og begravet får så være. Det er tross alt lett å la seg rive med i gode tider. Det er det mer praktiske perspektivet som får være mitt ståsted.

Når jeg investerer mine penger når det ser som mørkest ut, hvor langt tid har jeg på meg før mørket kommer tilbake? Med andre ord. Hvor lenge varer egentlig de gode tidene? Tidsintervallet fra resesjon til resesjon.

Jeg har hatt dette som en avsluttende quiz i løpet av året i samtaler med mange svært oppegående aktører. En quiz som ikke har to streker under svaret, så derfor desto mer interessant å diskutere.

Svarene spriker. Aksjeinvestorer sier nærmest uten unntak syv år. Tesen om syvårssyklusen har de beste levevilkår blant risikotakerne blant oss. Utmerket. Da satses det kanskje mer penger enn hvis man trodde svaret var færre år. Mer forsiktige renteinvestorer som meg selv holder seg derimot til et sted mellom tre til fire år. Hvem har rett?

Hvis historien har svaret, har renteinvestorene avgitt laudabelt svar. Den «vanlige» syklusen, og jeg bruker da nesten 100 år med amerikansk data, har vart i cirka tre og ett halvt år. Men som du ser av figuren nedenfor er utfallsrommet stort. Merk at dersom vi baserer oss på lengre historie blir syklusene enda kortere.

(Kommentaren fortsetter under grafen)

Hvis den nære historien legges til grunn, har aksjeinvestorene rett. Dette er da også grunnen til at spørsmålet er stilt. Saken er nemlig at vi har blitt bortskjemt med lange sykluser i vår del av verden.

Etter at vi hadde fått gjort unna en ønsket dobbel nedtur tidlig på åttitallet kom den tredje lengste oppturen i historien. Det sprakk til slutt med bankkriser i flere land som seg hør og bør.

Etter at resesjonen var avsluttet kom så den lengste oppturen på 100 år. Det var moro det! Noen og enhver kunne da begynne å tro på at syv gode år, eller mer, var den nye regelen. IT-boblen tok syklusen til slutt. Så kom neste opptur, og nok en gang fikk vi oppleve en av historiens lengst oppturer før finanskrisen realitetsorientert oss igjen.

Jeg tror dessverre ikke at de lange syklusene vi har lagt bak oss er representativ for fremtiden. De har blant annet vært tuftet på en gjeldsoppbygning som har vart over mange tiår. Hånd i hånd med dette har nasjonalstaten trådt til med lave renter og andre støttetiltak hver gang det har sett litt halvmørkt ut. Syklusene har blitt strukket forbi sitt historiske gjennomsnitt, men død er de vitterlig ikke. Nå er rentene lave, for å si det mildt, og selv flere AAA-land har nå et gjeldsnivå som gir begrenset handlingsrom med neste nedtur.

Hvis du mener jeg er inne på noe her, hva er så de praktiske implikasjonene? Enkelt og greit – er du investor skal dette påvirke din adferd. Kjøp billig og selg dyrt. Jada, det visste du, men her ligger argumenter for å ikke operere blindt med en ren passiv forvaltning. Tilpass vektene i porteføljen mer dynamisk fremover enn du har gjort til nå.

Trenger du kapital er svaret enda enklere. Hent pengene når de er der. Det er en risiko for at vinduene for kapitalhenting blir kortere framover enn det din gamle finansieringsstrategi la til grunn.

Varer oppgangen i USA ut året, har den vart like lenge som en «vanlig» syklus. I Europa derimot er nedgangsperioden sannsynligvis allerede et faktum. Sikkert er det at det at framtiden er usikker. Det føles allikevel som et verdig veddemål å tro på at de siste tretti tiårene ikke innholder all økonomisk sannhet.