Kommersielle selskaper disiplineres hovedsakelig fra to kanter: Eiere som krever avkastning og konkurransen i markedet. For statlige selskaper er disse to kreftene svakere eller fraværende, spesielt der statsselskaper befinner seg i en monopolstilling. Beror det statlige eierskapet i tillegg på andre målsetninger enn de kommersielle, ligger det ikke godt til rette for verdiskaping og god utnyttelse av ressurser.

Politisk styring er legitimt og demokratisk så lenge den er forankret i folkeviljen, men det er på ingen måte klart at statlig eierskap til næringsvirksomhet er et godt virkemiddel til å nå politiske målsetninger. Politikk kan utøves med andre virkemidler, for eksempel lovgivning og skattlegging.

Ryddighet og avklart rollefordeling mellom staten og private aktører er sentralt for å skape forutsigbarhet og tillit. Uten tillit og forutsigbarhet vil investorene kreve høyere avkastning med den følge at kapital blir dyrere for selskaper der staten er eier. Resultatet blir lavere verdiskaping og i siste instans et svakere grunnlag for velferd.

Samrøre mellom politiske og kommersielle interesser er altså skadelig for økonomien. Makt-konsentrasjon på få hender i byråkratiet kan gi maktmisbruk. Erkjennelsen av dette er bakgrunnen både for statens eierskapsprinsipper og privatisering av statlige selskaper de siste tiårene.

Det er styrets ansvar å påse at hele aksjonærfellesskapets interesser ivaretas. Dette vil innebære at styret ikke kan la seg presse av enkeltaksjonærer for å ivareta utenforliggende interesser. Det var dette som var bakgrunnen for konflikten mellom næringsministeren og Telenor-styret. For private minoritetsaksjonærer vil beslutninger som ivaretar hovedaksjonærens utenforliggende interesser, fremstå som konfiskasjon av verdier for å ivareta politiske hensyn.

I helstatlige foretak som er i monopolstilling er det statlige eierskapet enda mer problematisk i et verdiskapingsperspektiv. Her mangler presset fra konkurranse i markedet samtidig som eierskapet er preget av andre hensyn enn effektiv drift og verdiskaping. Kostnadene kan lett veltes over på kundene og skattebetalerne.

De statlige helseforetakene og Tine er gode eksempler på organisering som gir svake incentiver til verdiskapning. Selv om Tine formelt er et bondeeid samvirkeforetak, er det ingen tvil om at selskapet som har tilnærmet monopolstilling, først og fremst er utøver av landbrukspolitikken. Den pågående smørkrisen viser til fulle at dette ikke fungerer. I de statlige helseforetakene er styringsproblemene åpenbare. Selv om staten som eier klarer å få foretakene til å holde budsjettene, er det svake incentiver til effektiv drift. Resultatet er lange sykehuskøer og tungrodd administrasjon med stor sentralstyring. Smidighet og kreativitet på lavere nivåer i organisasjonene for å løse problemene, er byttet ut med stor frustrasjon innad over at administrasjonen på toppen verken er i stand til å se eller løse driftsmessige utfordringer. Tilsvarende styringsproblemer og svake incentiver finnes i andre statsmonopoler som Norsk Tipping og Vinmonopolet, med tilhørende maktkonsentrasjon.

Fokus på verdiskapning kan virke både kaldt og kjedelig, men det er avgjørende for fremtidig velferd. Dette må derfor også være utgangspunktet for statlig eierskapspolitikk.