Overskriften er hentet fra filmen av samme navn fra 1969 med Michael Caine i hovedrollen som Charlie Croker. Filmen handler om ranet av en pengetransport med Fiat-fabrikkens lønnsutbetalinger, som for flere ti-år siden var ganske betydelige.

Michael Caine kunne kanskje ha vekket til live Charlie Croker. Han måtte i så fall ha ranet noe annet enn Fiats lønnsutbetalinger. Det er ikke mye å hente der i disse dager.

Italia fikk hverken Caine eller Croker, men Mario Monti, en korrekt og nøktern økonom, med 15 års fartstid som professor i økonomi ved Universitetet i Torino og en fortid i EU som ansvarlig for konkurransepolitikk.

Større forskjeller på en statsminister som går og en som kommer er ikke lett å finne i historien; det er ikke mye bunga-bunga over Monti. Montis italienske jobb vil være en langt annen enn den deltidsstillingen hans forgjenger sa han hadde innimellom alle damene som krevde hans tid.

Som en oppmuntrende stimulans, i stedet for elleville damehistorier, kan Monti legge gjennomgangsmelodien fra «The Italian Job», «On days like these» av Quincy Jones inn på iPoden.

For Monti, Italia og EU har mange problemer som står i kø for å bli løst. For det første må Monti få dannet en regjering som får anledning til å ta fatt på de mange oppgavene som venter og som Berlisconis regjering mer eller mindre halvhjertet tok tak i.

Dagens italienske parlament består av politikere som er ganske kritiske til direktiver fra EU og reformer, selv om flertallet i parlamentet nylig har godkjent reformforslag som innebærer økt pensjonsalder, høyere moms og kamp mot skatteunndragelser.

Ikke minst gjelder det Umberto Bossi og hans parti Lega Nord som nå går fra regjeringsposisjon til opposisjon, og som skal «ta sin jomfrudom tilbake», ifølge Bossi. For de fleste er dette en ganske vanskelig øvelse. Berlusconi ser heller ikke ut til helt å ha gitt opp et eventuelt «comeback kid» stunt.

Hvor lenge Monti får regjere er dermed ikke godt å si. Den politiske usikkerheten er stor og vi skal ikke utelukke responser i finansmarkedet i dagene og ukene fremover som vil gjøre det vanskelig å få finansiert den italienske statsgjelden til renter landet kan leve med. I skrivende stund har ikke Montis inntreden bidratt til å roe finansmarkedene så mye at renten på statslån har gått vesentlig ned, snarere tvert om.

For det andre kan det derfor være nødvendig at den europeiske sentralbanken kjøper italienske statsobligasjoner for å holde rentene på gjelden nede. På grunn av gjeldens størrelse vil det være snakk om store kjøp. Hvis dette ikke skjer, kan renteutgiftene belaste statsbudsjettet i Italia så mye at det vil bli snakk om sterkere og bortimot lammende innstrammingstiltak for å hindre at statsgjelden øker ytterligere. Dette kan selvsagt innebære at den europeiske sentralbanken må trykke penger for å kunne løse oppgaven.

Høye renter på spansk statsgjeld og sentralbankens kjøp av spansk gjeld bidrar ytterligere til en slik løsning. Den nye lederen av sentralbanken, italieneren Mario Draghi, er åpenbart mot dette og vil kun bruke lav rente til å stimulere EU-økonomiene og holde det generelle rentenivået lavt, eller høy rente for å bremse inflasjonen.

Flere har uttrykt bekymring for at trykking av mer euro for å løse gjeldsproblemer kan gi økt inflasjon. Den høye ledigheten i Sør-Europa kan dempe denne inflasjonstendensen. Faren ved at sentralbanken i EU kjøper italiensk gjeld er atferdsvirkningene på den italienske politikken. Italienske myndigheter kan unnlate å gjøre de innstramminger og effektiviseringer som trengs for at landet skal klare seg selv med hensyn til økonomisk vekst og gjeldsbetjening. Åpenbart en strategi Berlusconi fulgte, men mindre trolig at EU-byråkraten Mario Monti vil gjøre det.

Mange av mine kolleger, spesielt i Tyskland, har tatt til orde for at nok er nok. Landene i sør bør gå ut av eurosonen. Hvis dette kun skulle gjelde Hellas, så er det mulig at EU-prosjektet kan overleve. Og en kan jo heller ikke se bort fra at en exit av Hellas kan roe finansmarkedene og gi lavere renter på statsgjelden til Italia og Spania, samt billige «drakmer-ferier» for oss alle. Hvis det skulle gjelde Italia og Spania også, så har EU-prosjektet havarert.

Det er investert så mye politisk kapital i EU-prosjektet at jeg tviler på at dette vil komme til å skje. Riktignok var det økonomisk uklokt å gi så mange forskjellige land en felles valuta. Og det var heller ikke smart med en felles sentralbank som skulle bidra til løsning av statenes gjeld uten at en sentralt hadde noen kontroll i det hele tatt med gjeldsøkningene, dvs med finanspolitikken i de enkelte medlemsland. Men gjort er gjort. EUforiske politikere og økonomer hadde kommandoen da alle gale beslutninger ble tatt. Nøkterne økonomer ble beskyldt for å mangle visjoner.

For det tredje må Monti løse store strukturelle problemer i Italia. Dette kan ta tid. Veksten i Italia har det siste ti-året variert rundt null. I samme periode har statsgjelden vært rundt 100 prosent av BNP. Dagens gjeldsproblemer er derfor ikke av ny dato, selv om finanskrisen bidro til enda høyere gjeld. Den offentlige sektoren er stor og ineffektiv. Skattemoralen er en noe annen enn i Norge, for å si det mildt. Andelen av den arbeidsføre befolkningen som er sysselsatt er om lag 57 prosent, i Norge er den rett under 80 prosent.

Timer arbeidet, gitt jobb, har gått klart mer ned i Italia enn i andre OECD-land i det siste. Arbeidsledigheten blant unge mellom 15 og 24 år er om lag 26 prosent, høyere i sør og lavere i nord. I Norge er denne ungdomsledigheten rundt 8 prosent. Pensjonsalderen er lav og forslagene til reformer som er foreslått, vil gradvis over de neste 15 år bringe den opp til 67 år for menn og kvinner. Fruktbarheten er lav, spesielt i nord hvor den er under 1,0. I Norge er den 2,0. Italia er det land i verden som eldes raskest. Nord-italienske kvinner ser ut til å ha valgt bort barn og familieliv til fordel for en yrkeskarriere. Befolkningen og dermed den potensielle sysselsettingen synker. Produktivitetsøkninger er vanskelig å få øye på. Innstrammingstiltakene som gjeldsproblemene har utløst, vil bidra til lavere vekst på kort sikt.

Sannelig har Mario Monti mange problemer han må løse. Spørsmålet er om det politiske Italia gir han tid og muligheter til å gjøre dette.