Erik Bruce

Født: 30. mars 1959 i Oslo

Senioranalytiker i Nordea Markets. Bruce er en av Norges fremste og mest erfarne makroøkonomiske eksperter.

Avhengig av: Kaffe

Drømmebil: Taxi

Angrer på: Ingenting som er verdt å nevne

Favorittartist: Miles Davis

Beste bok: "The Struggle for Europe" av William I. Hitchcock

Bruken av oljepenger bestemmer politikerne og sentralbanksjefen kan gjøre lite ut over å gi råd. Pengepolitikken derimot er det, innenfor svært vide rammer, sentralbanken som styrer.

Derfor burde sentralbanksjef Olsens potensielt revolusjonerende uttalelser om pengepolitikken i årstalen få vel så mye oppmerksomhet som rådet om handlingsregelen. Dessverre var Olsen litt mer uklar da han uttalte seg om pengepolitikken i følgende avsnitt:

«Det er likevel et spørsmål om det er ønskelig å bruke pengepolitikken til å forsere en økning i inflasjonen når landene rundt oss er i lavkonjunktur. Selv om kronen svekkes noe, vil en særnorsk kostnadsvekst som kan få inflasjonen raskere opp, kunne føre til en ytterligere svekkelse av konkurranseevnen. Det kan ikke være veien å gå».

Les også: - Dette er helt nye toner fra Norges Bank

La meg prøve å hjelpe Olsen. Veksten i lønnskostnader er svært avgjørende for inflasjonen. Skal vi ha inflasjon på 2,5 prosent i en verden der vi etter alt å dømme vil ha lav vekst i prisene på importerte varer må vi ha vekst i innenlandske lønnskostnader per produsert enhet på 3 prosent eller høyere. Det betyr med normal produktivitetsvekst lønnsvekst på 5 prosent eller høyere.

Hos våre handelspartnere er det overskudd på arbeidskraft og veksten i lønnskostnader blir antagelig langt lavere. For å nå inflasjonsmålet må vi altså sikte mot en lønnsvekst som betyr at vi taper mye konkurranseevne.

Greier for eksempel partene i lønnsoppgjøret å dra i land et moderat sentralt lønnsoppgjør, må Norges Bank sette ned renten. Det for å sørge for at arbeidsmarkedet blir så stramt at de lokale lønnstilleggene tar av eller at partene ikke greier å holde igjen de sentrale tilleggene neste år.  Det er tydeligvis ikke veien å gå for Olsen.

For å nå inflasjonsmålet må vi altså sikte mot en lønnsvekst som betyr at vi taper mye konkurranseevne.

Norges Bank har altså ikke ambisjoner om å nå inflasjonsmålet på 2,5 prosent så lenge lønnsveksten er lav ute. Det er lang vei fra Gjedrems bekymring for at lav inflasjon skulle feste inflasjonsforventningene på et lavt nivå.

Jeg er usikker på om det bare er en slags aksept av en ny virkelighet. Vi greier ikke å nå målet dersom lønnsveksten ute er lav fordi importert prisstigning blir lav. Det vil være ufornuftig å presse norsk lønnsvekst over en normal lønnsvekst for å kompensere for det.

Sitatet kan imidlertid gi inntrykk av noe mer enn det. Når lønnsveksten ute er lav bør vi prøve å holde lønnsveksten i Norge under et normalnivå for å unngå tap av konkurranseevne. Pengepolitikken bør være strammere enn den ellers ville vært når lønnveksten er lav ute for å sikre en lønnsvekst mer i tråd med den internasjonale. I så fall har Olsen tatt et langt skritt i retning av et betinget inflasjonsmål. Betinget av et mål om å opprettholde konkurranseevne.

Les også: Ber Johnsen bruke mindre oljepenger

Hensynet til konkurranseevnen kan også brukes mot å sikte mot en høyere prisvekst enn andre land. Våre handelspartnere sikter mot 2 prosent inflasjon. Skal vi ha inflasjon på 2,5 prosent må vi ha noe høyere lønnskostnadsvekst, altså tap av konkurranseevne.

En rettroende økonom vil kanskje hevde at høyere inflasjon i Norge automatisk vil gi svakere krone slik at konkurranseevnen opprettholdes. Ut fra sitatet ovenfor er det er neppe et syn Olsen deler.

Kanskje har Olsen et ønske om ikke bare å redusere bruken av oljepenger, men også inflasjonsmålet?

Les også: