Alle eiere er like for loven, men noen eiere er likere enn andre.

Kulturminister Trond Giskes nye symbollovforslag og festtalevirkemiddel, la oss kalle den redaktørloven, er i på høring. Samtidig er også medieeierskapsloven i vinden i tilknytning til den planlagte Media Norge-fusjonen. Disse to lovene utgjør en påfallende usammenhengende, utilstrekkelig og umoderne del av norsk medieregulering.

Det er liten tvil om at eierskapskonsentrasjon kan utgjøre en alvorlig trussel mot et allsidig medietilbud. Og enkelte hevder at medieeierskapsloven av den grunn vil måtte brukes til å hindre Schibsteds planer om å skaffe seg kontroll over fire av landets største regionaviser gjennom det felles eierselskapet Media Norge. Loven, som ved innføringen i 1997 ble kalt ”lex Schibsted”, vil i så fall oppfylle et av sine hovedformål: Stoppe Schibsteds ekspansjon i Norge.

Men Schibsted er ikke alene om å eie mye. Medieeierskapsloven fastslår at betydelig eierstilling i mediemarkedet normalt anses å foreligge når én eier kontrollerer en tredjedel eller mer av det samlede opplaget for papiravisene, lyttertallene for radio eller seertallene for fjernsyn. I tillegg er det regionale begrensninger og begrensninger for samlet eierskap i flere av mediekanalene.

I lys av dette er det tankevekkende at det i radio- og tv-markedet finnes en eier som samlet har en større andel av totalen enn det loven har satt som grense.

Han heter Trond Giske, og er generalforsamling i NRK. Også den delstatlige bedriften Telenor er i ferd med å få en bekymringsfullt dominerende posisjon i tv-markedet, uten at det ser ut til å vekke voldsom bekymring fra verken departement eller tilsyn.

Alle eiere er like for loven, men noen eiere er altså likere enn andre. Det lukter ikke akkurat blomster.

Det mest interessante med tanke på fremtiden er likevel at eierskapsreguleringene ikke har noe godt grep om nettmedier. Medieeieres andel av markedet på internett er vanskelig å beregne, primært fordi det er vanskelig å fastslå hvor stort markedet er. Medieeierskapsloven mister altså styrke i takt med at internett blir en stadig viktigere mediekanal for både lyd, video og tekst. I den grad man opplever eierkonsentrasjon på nett som et problem er jo dette litt uheldig.

Forslaget til lovfesting av redaksjonell uavhengighet er på sin side et stort gjesp. Loven vil gi en lovmessig balanse mellom ansvar og frihet for norske redaktører, slik praksisen hele tiden har vært i norske mediebedrifter. Redaktøren er ansvarlig for det som publiseres, og må følgelig svare for det hvis publikasjonen går over streken. Men i forhold til medieeierskapsloven har redaktørloven tre store mangler: Ingen tilsynsmyndighet, ingen sanksjonsmuligheter ved lovbrudd og ingen begrensninger av redaktørmakten.

I høringsnotatet til redaktørloven gjør man et stort poeng ut av redaktørenes rolle som ”kanalvoktere.” (Denne rollen er for øvrig ikke hva den en gang var.) Redaktørenes funksjon og troverdighet er av så stor samfunnsmessig betydning at deres uavhengighet fra skumle eiere må lovbeskyttes. Omsorgen er rørende. Men i tråd med denne erkjennelsen og medieeierskapslovens erkjennelse av hvor skadelig maktkonsentrasjon kan være for allsidigheten i media er det litt underlig at man ikke også har en lov som hindrer redaktørkonsentrasjon.

Eierkonsentrasjon er forbudt, mens redaktørkonsentrasjon ikke møter noen lovmessig begrensning. Men når redaktørenes uavhengighet fra eierne er lovfestet, hvorfor er da eiermakt så mye mer bekymringsfullt enn redaktørmakt? Innenfor eksisterende og foreslåtte medielovgivning er det i prinsippet ingenting i veien for at en redaktør har kontroll med brorparten av radio-, tv- og/eller avismarkedet. Men om redaktørens publikasjon kun har ett eierforetak må foretaket i så fall dele sin eierpost med flere. Unntatt om eieren er regjeringen, selvfølgelig.

Vi kunne trolig håndtert utfordringen med både eierkonsentrasjon og redaktørkonsentrasjon gjennom en hardhendt bruk av konkurranselovgivningen på mediemarkedet. Men kulturminister Giske og mange norske mediefolk er åpenbart mer tilhengere av feststemte symbollover enn substansielle bidrag til mer konkurranse og mangfold i media.

Dette medfører at norsk medielovgivning møter fremtiden med en kombinasjon av prinsipper som ikke gjelder for alle og impotente virkemidler for å håndheve dem.

Det synes ikke umiddelbart som en oppskrift på suksess.