Et hovedelement i den norske modellen for det gode samfunn er den kollektive forsikringen den enkelte nyter godt av. Velferdsstaten tar vare på deg om du blir syk eller om du mister jobben.

Men for å få full glede av disse tilbudene, er det viktig å ha vært innom arbeidsmarkedet. Det er således sterke incentiver for å ha jobbet litt. Men hvor sterke er incentivene for å jobbe mye? Og lenge?

Pensjonsreformer tar sikte på å bedre incentivene til å stå lenge i arbeid. Pensjonen gjøres avhengig av opptjent lønn over hele livsløpet. Det må være en fornuftig ordning.

Et annet viktig element i den norske modellen er relativt høye lønninger for dem med lav arbeidsproduktivitet. Vi vil ikke ha «working poor» i våre land slik man har det i USA. En gunstig effekt av denne politikken er at foretakene får incentiv til oppgradering av arbeidskraften.

En mindre gunstig effekt er at lavproduktive får problemer med å skaffe seg jobb. Hvilket lar seg avlese i form av svært høye tall for folk på uføretrygd i Norge.

Som uføretrygdet eller arbeidsløs har man en relativt god økonomi i de skandinaviske landene. Velferdsstaten jevner ut inntektsfordeling.

Men hva med velferden? Kan velferdsstaten ha som utilsiktet konsekvens lavere velferd for dem vi egentlig ønsker å hjelpe? Hvor trivelig er det ikke å ha en jobb å gå til? Med romslige trygder svekkes incentivet til å skaffe seg jobb. Særlig for dem med lavt inntjeningspotensial.

Og videre, kan lediggang i seg selv skape problemer for den enkelte og for samfunnet?

Kan det tenkes at velferdsstaten på sikt skaper jevnere fordeling, men dårligere vaner?

I Norge kan man høre om ungdommer som satser på trygd som levebrød. Hva har skjedd? Folketrygden som vi fikk i 1967 var helt topp. Gitt holdninger og vaner folk den gang hadde. Men holdninger og vaner endres over tid.

Med gunstigere ordninger blir det mer fristende å forsøke å nyte godt av dem. Særlig når man ser at andre gjør det.

I Norge har vi sikkerhetsnett for den enkelte. Tidligere hadde vi sikkerhetsnett for bedriftene. Men det fungerte dårlig.

Nødvendige omstillinger hindres om ikke bedrifter går konkurs. Ved konkurs taper eierne hele eller deler av sin kapital. Det gjør ofte kreditorene også, særlig de som sitter med usikrede krav.

Arbeidstakerne mister jobben. Men altså ikke inntektsgrunnlaget – ulike trygdeordninger dekker i varierende grad opp for bortfall i lønn. Inntil ny jobb er sikret.

I Hellas har politikerne bevilget mer enn de har råd til. Det har skapt dårlige vaner. Men når ulykken først er ute, er det bedre å se realitetene i øynene. Innse at Hellas ikke kommer til å betjene sin statsgjeld fullt ut, og sørge for en ryddig nedskrivning av gjelden.

Imidlertid gjør EUs politikere alt de kan for at eiere av greske statsobligasjoner ikke skal lide noe tap. Dess lenger tid som går før de erkjenner at Hellas ikke vil makte å gjøre opp for seg fullt ut, dess verre blir situasjonen den dagen denne erkjennelsen siger inn.

Det er fint at kollektivet kompenserer et stykke på vei bortfall av arbeidsinntekter.

Men bør kollektivet ta ansvar for at eiere av statsobligasjoner ikke får den kontantstrømmen de er lovet, det vil si kompensere for bortfall av kapitalinntekter? Jeg mener nei.