EU står midt oppe i en turbulent økonomisk periode. Hva som blir det endelige resultater er fortsatt uklart, men Norge ser foreløpig ut til å greie seg rimelig bra. Det er likevel all grunn til fortsatt å være varsom.

Representanter for regjeringspartiene brukte mye tid under trontaledebatten til å fortelle at Norge har en solid og trygg økonomi, at vår konkurranseevne er på topp, og at problemet til resten av Europa er at de skattet for lite.

Ja, vår økonomi er solid og trygg, og det skal vi glede oss over. Men vi skal passe oss for å bli selvgode på andre områder av den grunn. Man gjør en grov forenkling ved å si at Norge er i en unik posisjon i Europa. Noen land har høyere verdiskaping, og noen land har arbeidsledighet som ikke ligger langt over vår. Andre enkeltnasjoner har derimot store økonomiske problemer, som EU må gå sammen om å løse. Solidaransvar, fellesskap og dugnad er ord som vil være naturlig å bruke om jobben Europa står foran.

Problemet til landene som nå sliter er først og fremst at de brukte mer enn de tjente. Over tid er det et regnestykke som ikke går opp. I årets statsbudsjett går Norge med 120 mrd. i underskudd uten de direkte inntektene fra oljen. Faktisk driver vi, uten oljen, med større langt større årlige underskudd enn Hellas. At dette problemet skulle blitt løst av å øke skattene er utopisk. For høye skatter skader verdiskapingen. Hvis det ikke var tilfelle, så kunne regjeringen uten videre ha økt skattene i årets budsjett for å unngå å gjøre kutt de sikkert skulle vært foruten. Italia er blant landene med høyest skattetrykk, men utgjør akkurat nå en betydelig utfordring for hele verdensøkonomien på grunn av usikkerhet om evnen til å håndtere den gjelden landet har bygget seg opp.

Hvis Europa skal gjenvinne tilliten, hvis det igjen skal bli fart i økonomien, så er det langt viktigere å skape mer enn å skatte mer. Jeg mener det blir i overkant arrogant av en regjering med et oljefond å fortelle resten av Europa at hvis man bare hadde gjort som oss, så ville vi ikke vært i denne situasjonen. Resten av Europa ville nok gladelig takket ja til våre petroleumsinntekter.

Petroleumsinntektene gir Norge unike muligheter, men også unike utfordringer. Historien har lært oss at land som får store inntekter fra naturressurser har en tendens til å bruke pengene feil, og at man svekker rammevilkårene for annen industri – godt kjent som hollandsk syke, med alle de historiske lærdommer vi burde trukket av det.

Målet med retningslinjene for bruken av avkastningen fra Oljefondet var nettopp å unngå hollandsk syke i Norge. I Stortingsmelding nr 29 – «Retningslinjer for den økonomiske politikken», som ble lagt frem av Stoltenberg I, står det blant annet: «Regjeringen legger derfor vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen til norsk økonomi. Lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen styrkes. Tilsvarende vil tiltak for en bedret infrastruktur, samt tiltak for å bringe fram ny kunnskap gjennom forskning og utvikling, bidra til å styrke vekstevnen. Styrket vekstevne og høyere arbeidstilbud vil i seg selv trygge grunnlaget for de offentlige velferdsordningene.»

Den gangen sa Stoltenberg at oljepengene måtte brukes på å skape trygghet for varig velferd gjennom kunnskap og konkurransekraft. Det viktigste var å skape mer, og ett av virkemidlene var å skatte mindre. Oljepengene skulle investeres i kunnskap, forskning, utvikling og innovasjon, infrastruktur og vekstfremmende skatteletter.

Dessverre har ikke Stoltenberg II levd opp til dette.

NHO har oppsummert det nylig ganske presist i sitt nye Konkurransebarometer: «Norge gjør det dårligst på de områder der vi i følge handlingsregelen skulle satse mest».

Jeg er redd for at solskinnshistorien som regjeringen forteller ikke tar på alvor større underliggende utfordringer, som på sikt vil komme til overflaten, og som vil være tøffe å håndtere. Kursen må endres, for hvis ikke risikerer vi i fremtiden å måtte håndtere den samme uroen, de samme innstramningene og de samme problemene som andre land sliter med i dag.