Det er sikkert et visst behov for en slik kontroll. Det er mange likheter mellom menneskelig kapital og kapitalgjenstander som maskiner, bygninger og meget annet. Kunnskap må vedlikeholdes og fornyes. Noe går ut på dato, mens annet står bedre mot tidens tann. Utskifting må også til.

En viktig drivkraft i økonomien er at de som har mest penger har råd til å kjøpe de beste varene.

Ordningen blir neppe billig. Dessuten kunne periodisk kontroll være ønskelig for andre yrkesgrupper. Hva med leger, sykepleiere og politifolk? Det er også behov for oppdatering og vedlikehold av kunnskap på den kant.

Forslaget kommer frauventet hold. Det er snakk om etterutdannings- og godkjenningsordning som skal administreres av det offentlige, altså enda et offentlig organ, komité og dertil hørende byråkrati. Det var neppe dette vi ventet å høre fra Høyre. Hva ble det av tanken om privatskoler og andre lignende løsninger?

Ville da privatskoler være en løsning på problemene i norsk skole? Ikke nødvendigvis. Det finnes to forskjellige typer av privatskoler, tilsvarende to forskjellige motiver for ikke å sende sine barn til offentlige skoler.

Den ene er skoler drevet av trossamfunn og andre sekter som appellerer til folk som vil overføre sine vrangforestillinger til eget avkom. Den slags privatløsninger kan vi være foruten.

Den andre består av privatskoler som tilbyr bedre utdanning enn de offentlige skoler fordi de har bedre ledelse og mer midler, og kan tiltrekke seg bedre lærere. Det er en løsning vi ville være godt tjent med. Slike skoler ville sette standarder og gi den offentlige skole noe å strekke seg etter. Et offentlig skolevesen uten konkurranse blir gjerne prisgitt fagforeninger som er opptatt av sine medlemmers ve og vel og ikke av de tjenester skolen skal levere, mens kunden, foreldrene, har liten innflytelse.

Dersom foreldrene selv kan velge skole, oppstår det konkurranse skolene imellom om å gjøre en best mulig jobb. Det fører gjerne til at de best bemidlete får innpass på de beste skolene. Det er ikke god latin i Norge; det er jo opplest og vedtatt, på Stortinget til og med, at ingen må tjene penger på å drive skole.

Det er noe perverst med at det er lov å tjene penger på å drive en nattklubb eller reparere biler men ikke å drive en god skole. Man skulle tro at det var særlig fortjenstfull å forsyne oss med en så viktig tjeneste som god utdannelse. En viktig drivkraft i økonomien er at de som har mest penger har råd til å kjøpe de beste varene. Det driver frem en utvikling mot bedre kvalitet både for varer og tjenester. Det ville kanskje ikke være så ille å ta i bruk den mekanismen også når det gjelder utdanning og andre tjenester som nå tilbys hovedsakelig av det offentlige.

Den største utfordring i norsk politikk for tiden er hvilke grenser skal settes for offentlig sektor uten å forringe livskvaliteten til den alminnelige kvinne og mann. Hvilke oppgaver skal det offentlige ta seg av og hvilke skal enkeltindivider eller familier sørge for selv? Et mer passende uttrykk ville kanskje være hvordan private og det offentlige skal dele på oppgavene.

Skal den offentlige sektor vokse videre uhemmet, kan den utvikle seg som en kreftsvulst som til sist tar over hele kroppen og dreper den. Vi bør også spørre oss om vi ikke er kommet vel langt i å erstatte individuelt ansvar med offentlig forsyning. Vel er det så at man av og til må løfte i flokk, men det krafttaket består til syvende og sist av individers styrke og innsatsvilje. Skal man derimot fortsette med å pønske på stadig nye offentlige tiltak for å løse reelle og innbilte problemer kan vi komme til å få høre mye rart. Kanskje vrakpant for lærere blir det neste.