Aftenposten hadde et interessant oppslag 21. september: Der ble det påstått at med dagens planer vil vi øke vår fornybare energi med 50 TWh frem mot 2020. OED regner i sin pressemelding om grønne sertifikater med at det kan realisere om lag 12 TWh (om lag 10 prosent av Norges normalproduksjon, red.anm.) med en slik ordning. Sammen med de virkemidler som ENOVA allerede rår over kan det være realistisk at man vil realisere nærmere 20 TWh ny fornybar energi i 2020. I neste utgave av tidsskriftet Samfunnsøkonomen forklarer vi hvordan virkningen på kraftmarkedet og kvotemarkedet vil være som følge av en norsk grønn sertifikatordning.

Siden Norge allerede i dag bruker mindre elektrisk kraft enn vi produserer, må vi regne med at det aller meste av den økte kraftproduksjonen blir eksportert. Dette blir av politikerne i de fleste partier regnet som god klimapolitikk, ut fra et resonnement om at denne eksporten reduserer utslipp i utlandet. Men hva koster det? Hva kunne vi alternativt oppnådd til denne kostnaden?

Den nye energien vil komme i stand på grunn av massive subsidier i form av grønne sertifikater og andre subsidier. OED anslår i meldingen om grønne sertifikater at sertifikatprisen vil være om lag 24 øre/kWh og at vi dermed kan realisere kraftproduksjon til en kostnad på over 60 øre/kWh. Med så store mengder kraft vil kraftprisen falle, i hvert fall ikke stige.

I dag er prisen på kraftbørsen under 30 øre/kWh. Hvis vi forsiktig antar at prisen i framtiden med denne ordningen vil være 30 øre/kWh vil en eksport på 20 TWh gi et tap for Norge på i størrelsesorden 6 milliarder kroner per år. Regjeringen har ikke noe sted antydet hvor mye klimagassutslippene i utlandet går ned som følge av Norges eksport. Men for at dette skal være fornuftig klimapolitikk må vi få mer igjen for kostnadene enn alternative klimapolitiske tiltak med samme kostnad.

Det mest nærliggende alternative klimapolitiske tiltak er for staten å kjøpe klimakvoter innenfor EUs kvotesystem, som så slettes. Kvoteprisen er i dag om lag 120 kroner per tonn CO2. Selv om vi regner en drøy fordobling i denne prisen frem mot 2020 til 250 kroner per tonn CO2, kan vi for 6 milliarder kroner kjøpe kvoter for om lag 25 millioner tonn CO2 – det utgjør nesten halvparten av dagens utslipp i Norge, som er 57 millioner tonn. Hvis vi i stedet for kostnaden vi påfører oss ved å subsidiere eksportert energi hadde kjøpt kvoter kunne vi altså redusert verdens utslipp med 25 millioner tonn CO2.

Utfordringen til regjeringen og andre politikere blir derved: Hvor kan vi finne analysene som viser at vi ved å subsidiere eksportert elektrisk energi i stor skala får en større utslippsreduksjon i utlandet enn vi får ved å kjøpe kvoter som vi ikke bruker?

Les også Bjart Holtsmarks kommentar: Bellonas synsing er skummel