Kommentariatets død

Dette tiåret var tiåret alle begynte å kommentere, i hvert fall alle under 30. De som var født og oppvokst på nett. Vi middelaldrende lot fortsatt noen få fast ansatte rikssynsere definerte virkeligheten.

I Dagsavisen oppsummerer redaktøren av "Vinduet" Audun Vinger dette tiåret. Dette var tiåret da alle begynte å speile seg selv, altså å iscenesette, kommentere og diskutere seg selv. Ikke bare på nett, men likevel drevet av de teknologiske mulighetene som ligger på nettet.

Den globale redaktørorganisasjonen oppsummerer medieåret og ser framover i artikkelen Top Trends of 2009. Hele pressen er inne i en gigantisk teknologidrevet strukturendring. Den kommer til å ende med at deler av pressen ender på historiens skraphaug.

Gjør det noe? Det kommer an på hvilke deler av journalistikken vi diskuterer.

Tilsynelatende er nyheter de første som blir gratis allemannseie. Men nyhetsjournalistikken må kvalitetssikres. De redaksjonene som er i stand til å skille sant fra usant, og å gjøre det raskere enn andre, vil ikke bare overleve, men også klare å ta seg betalt. De beste bloggerne vil bli like gode som dagens kommentariat. Og de skriver gratis.

Gravejournalistikken er den mest prestisjeftunge sjangeren. Den krever erfaring, trening og ressurser. Nyhets- og gravejournastikk er de to formene for journalistikk som krever en redaksjon. I diskusjonene om pressestøtten er det gravejournalstikken som bør få politisk fokus. Det er den som er vanskelig å opprettholde i et lite marked, og som samtidig har verdi for publikum.

Men hva da med kommentariatet? Torbjørn Røe Isaksen og Audun Lysbakken skrev "Kommentariatets diktatur" i tidsskriftet Samtiden vinteren 2008. Her oppsummerte de kommunevalget 2007, men en treffende radbrekking av den politiske journalistikken, som de mente var elendig. Les artikkelen (lenke over), og sammenlign med Stortingsvalget vi nettopp har lagt bak oss. I høst var de trendene de beskriver enda tydeligere, med enda mindre politikk og enda mer spill- og skandalefokus i den politiske journastikken.

Samtidig er den politiske journalistikken særlig godt egnet på nett som brukergenerert stoff. De politiske organisasjonene kan selv levere sakene, uten mellomledd. Deres motstandere vil leverer kontrære standpunkter. Og de beste bloggerne vil bli like gode til å sjekke faktum, komme med utspill og vurdere personer som dagens kommentariat.

Les Espen Andersen: På tide å løsrive kommentariatet

Det er en masse glupe folk der ute, og de skriver gratis. Et par-tre analytikere med kvalitet a la Magnus Takvam vil nok overleve på noens lønningsliste. Men selv han vil få konkurranse blant nylig pensjonerte departmentsråder, stortingsrepresentanter eller akademikere. Den dagen han selv forlater yrkeslivet vil han neppe slutte å tenke. Det koster to-tre timers opplæring i wordpress å sette opp en god, funksjonell blogg.

2009 kan bli det siste året en liten håndfull folk satt og eide politikken ved et stortingsvalg.

Ved neste stortingsvalg vil Røe Isaksen og Lysbakken være blant landets mest profilerte politikere. Ingen husker lenger den artikkelen de skrev i 2006. Bare tittelen "Kommentariatets diktatur" vil fremkalle et lite smil over en tid som var.

Les Ørjasæter: Er det bruk for journalister?

Følg Ørjasæter på Facebook: www.facebook.com/lederboka.

Følg Ørjasæter på Twitter: @orjas