Koselig kost i Drammen

Nygårdshaug vandret muntert oppover langs Drammenselvas bredd denne usedvanlig solvarme juni-ettermiddagen mens han førte en fiktiv samtale med sin usynlige kollega Eggen.

"Hun var født i revolusjonsåret 1789, bare noen uker etter stormen på Bastillen", sa Nygårdshaug.

"Du snakker om Hanna Winsnes nå, skjønner jeg." Den usynlige Eggen ble et øyeblikk stående og beundre noen solbadende nymfer.

"Selvfølgelig. Du vet vel hvor vi skal?"

Det visste han.

Noen dager senere gikk Eggen den noenlunde samme ruten der han førte en like fiktiv samtale med en fullstendig usynlig Nygårdshaug.

"Arne Garborg var ikke spesielt glad i Winsnes," sa han. Men så var han jo heller ikke særlig pålitelig i gastronomiske spørsmål."

"Nei, av våre klassikere er det vel bare Kielland som fordypet seg i bordet gleder," svarte Nygårdshaug.

"Så til de grader at han nærmest spiste seg i hjel." Eggen økte tempoet, ivrig etter å nå målet.

Målet var selvfølgelig Drammens-restauranten "Hannas kjøkken," som holdt hus i Rica Park Hotell. Men kollegene var altså usynlige for hverandre; dette skyldtes det faktum at visse avtaler hadde kollidert med andre, slik at de denne gangen ble tvunget til å oppsøke restauranten hver for seg, med noen dagers mellomrom. Desto grundigere ble researchen, mente begge i ettertid da de evaluerte og harmoniserte sine opplevelser.

Restaurantlokalet var sobert, hvite duker, Hanna-portretter på veggene, passende kjølig i varmen og med behagelig dempet klassisk musikk i bakgrunnen.

Etablissementet hadde bare a la carte-meny, men den særdeles tilstedeværende og hyggelige servitrisen kunne opplyse at de også fra tid til annen hadde en femretters Hanna Winsnes-meny.

"Hentet fra hennes verk "Husholdningsbok for Tarvelige Familier", kanskje?" mumlet Eggen såpass diskret at damen ikke hørte.

"Nå må du være snill, Eggen," formante Nygårdshaug. "Her i Drammen er tarveligheten et for lengst passert stadium, i åsene omkring er det bare mørkeblå velstand."

"Veldig mørkeblå, har jeg hørt."

"Nå er det mat og ikke politikk, gode kollega." Nygårdshaug skjøv en meny over mot den usynlige Eggen; Eggen overlot vinkartet til en ikke tilstedværende Nygårdshaug.

Fire overopphetede pakker med Tine Meierismør kom på bordet fulgt av oppvarmede, men svært så ordinære rundsstykker.

Og her må det være lov å skyte inn: Det aller første tegn på om en restaurant ønsker å heve seg et hakk over det ordinære, kjennetegnes på fire ting helt i begynnelsen av måltidet. Smøret, saltet, brødet og oljen.

Her var det altså rennende Tine-smør, vanlig bordsalt istedenfor flaksalt, kjedelige rundstykker og fullstendig fravær av en god olivenolje. Dette lovet slett ikke godt.

Eggen valgte følgende fra menyen:

*Kremet skogssoppsuppe med portvin. (95,-)
*Andebryst fra Vestfold m/grønnsaker. (315,-)
*Bringebærtroika m/jordbær-coulis. (95,-)

Nygårdshaugs ditto så slik ut:

*Lun asparges m/spekeskinke og hollandaise. (95,-)
*Mandelpanert lyr m/ beurre blanc og amandinepoteter.(265,-)
*Crême brulée m/ friske bær.(95,-)

Her vil en våken iakttager legge merke til at hovedrettene var relativt drøyt priset; en treretter slik kollegene valgte, kom på rundt femhundre kroner.

Nygårdshaug hadde fordypet seg i vinkartet, hvilket gikk svært raskt, da det var temmelig tynt, men han hadde fått en noe biskt uttrykk i ansiktet da han vinket på servitrisen.

"Hvorfor i all verden står ikke årgangene oppført i vinkartet, jeg aner jo ikke om burgunderen her er ett år eller ti?"

"Nei, det er sannelig sant," svarer servitrisen, like blid. "Det var en god ide, men kanskje det har med leveringen fra Polet å gjøre?"

"Polet?" kvekket Eggen, påtagelig morskt.

Det hele roet seg ned, da damen med bestemthet ville forelegge sine sjefer det gode forslaget om å anføre årgang i vinkartet.

Men det skulle ta seg noe opp. Nygårdshaug valgte en Chablis Grand Regnard 2005 til kr. 595,- (270,- på Polet) som skulle følge ham gjennom de to første rettene, Eggen startet med et friskt glass Sancerre Comte Lafond Chateau de Nuzet 2004, men ba etter hvert om hele flasken da den i sin stikkelsbær-friskhet også kunne harmonisere skogssoppsuppen. Vinprisene var stort sett tre ganger Polet, unntatt chablisen, som hyggelig nok lå godt under tregangeren. Til vestfold-anda valgte Eggen Crozes Hermitage J. Vidal Fleury 2004 til kr. 580,-

Eggen kunne bare nikke tilfreds over skogssopp-suppen, den var kraftig og enkel, nøyaktig så smaksrik som den burde, Nygårdshaugs asparges med skinke og hollandaise var sprø, fin og lun, men retten var overdynget av en del uvedkommende stæsj som gjorde komposisjonen og smakshelheten noe rotete: Det var eksempelvis diverse urter, tomater, basilikum, ruccola(!), reddik og små melonballer.

Hovedrettene, lyr for Nygårdshaug og andebryst for Eggen ble brakt litt for tett på forretten; Eggen rakk knapt noen drag av sigarilloen uten på terrassen før vestfold-anda landet. Lyren, en fisk som i levende tilstand kjennetegnes ved å være kraftig underbitt, er vanskelig å skille smaksmessig fra torsk. Her ble den servert dekket med mandelflak, toppet med en ferskvannskreps. Garnityren var igjen en salig blanding av asparges, tomat, vårløk, broccoli, baby-mais, ruccola(!) samt en haug amandine-poteter.

Eggens and var perfekt rosa med sprø fettrand, men igjen var retten overlesset med ulike sorter grønnsaker, urter og salater, slik at helhetens renhet ble borte.

"Portvinsreduksjonen smaker nesten ingenting," sa Eggen. "Den skal jo kontrastere andekjøttet, men dette funker ikke."

"Hovedingrediensene, lyren og selve anda, " oppsummerte Nygårdshaug, "er det ikke stort å utsette på. Perfekt tilberedt. Men alt dette overflødige tilbehøret."

Eggens usynlighet og Nygårdshaugs ditto var selvfølgelig blitt til synlighet i det møtet der kollegene delte sine erfaringer.

"Koselig kost, men heller ikke mer," mente Nygårdshaug.

"Nettopp," nikket Eggen. "Jeg holder desserten for å være høydepunktet i dette måltidet. Min bringebær-troika var frisk og velsmakende, ren og konsekvent og jordbær-coulisen forsterket de fine bærsmakene."

"Til dels enig," svarte Nygårdshaug. "Min crême brulée var nøyaktig slik den skulle være, men sannelig ble jeg ikke forsynt med hele syv bær- og fruktsorter i tillegg!"

"Kaffen?"

"Nytraktet, sterk og varm," nikket Nygårdshaug. "Men grappa hadde de ikke, nei."

Hele måltidet, inkludert 3 flasker vin samt kaffe kom på rundt 2600 kroner, en grei nok sum, vinmengden tatt i betraktning. Et ikke altfor kreativt, men likevel hyggelig måltid, der servitrisens blide tilstedeværelse og velvilje gjorde besøket meget behagelig

Flere E24-nyheter