Krisen som går oss forbi

Vi er ikke blitt spart for å høre om den økonomiske krisen som i snart ett år har gått over verden. Men Norge er langt på vei blitt spart for selve krisen. Arbeidsledigheten er riktignok stigende, men fortsatt et godt stykke under tidligere topper. BNP ser ikke ut til å falle nevneverdig, i motsetning til de 5-10 prosent vi hører om fra andre land. Alt tyder på at krisen stort sett vil gå oss forbi. Den synes å ha nådd bunnen; vi ser alt de første tegn på forbedring. Men oppgangen kommer antakelig til å gå sakte.

Det er ikke bare positivt at krisen ikke merkes. Det er i krisetider det skapes gehør for økonomiske reformer, ofte slike som ikke har noe med krisen å gjøre. Det er blitt sagt at en krise bør utnyttes for alt den er verd.

Den økonomiske krisen som oppsto i Norge i kjølvannet av oljeprisens fall i 1986 førte mye godt med seg. Fiskeristøtten ble avviklet. Inflasjonen ble nedkjempet, selv om den høyrentemedisin som ble brukt i det øyemed ikke akkurat døyvet krisens ulemper.

En krise nå ville gitt kjærkommen anledning til å rydde opp i statsfinansene; vi kunne ha avviklet jordbruksstøtten og u-hjelpen. Men det får nok vente til senere.

På det politiske plan har man likevel forsøkt å utnytte krisen for alt den er verd. På Arbeiderpartiets landsmøte uttalte statsministeren at markedsliberalismen har spilt fallitt; at markedet ikke kan styre, men må styres. I neste åndedrag sa han at den lille snurren på tråden mellom staten og Aker-systemet gjaldt en nøytral verdivurdering av de selskapene staten gjennom Aker Solutions så plutselig og uventet fikk i fanget. En uhildet instans skulle finne ut hva vi ville fått ut av de markedskreftene Røkke og hans folk så uttrykkelig satte til side. Hvor ble det av styringen av markedet? Man er neppe opptatt av å lære, enn mindre å følge reglene i et system som har spilt fallitt. Men skal man løpe med ulver holder det ikke med bare å bjeffe, man får lære seg å bite fra seg.

Det er to grunner til at Norge har kommet så godt fra krisen. Begge kan vi takke oljenæringen for. Krisen til tross har oljeprisen holdt seg forbausende godt; i det siste har den passert 60 dollar per fat. Det er ikke mer enn fire år siden det ble ansett som høyt. Den prisen gir i hvert fall komfortabel lønnsomhet på norsk sokkel.

Derfor går hjulene fortsatt rundt i oljeutvinning og leverandørindustri, og pengene strømmer inn i statskassen. Norsk eksportindustri ellers er på felgen, ikke minst felgprodusentene, i likhet med eksportindustrien i Sverige, Japan og de fleste andre land. I denne sammenheng har oljeavhengigheten vært en velsignelse.

Den andre grunnen til at Norge kommer godt fra krisen er den statsfinansielle handlefrihet. Norge kan bruke de penger man finner nødvendig for å stimulere økonomien mens andre land pådrar seg svimlende underskudd i sine offentlige budsjetter. Islendingene må leve med skyhøye renter og harde nedskjæringer i offentlige utgifter. Begge deler er stikk i strid med den krisebekjemping Keynes og hans disipler lærte oss, men har man brent fingrene på pyramidespill, må man også ta konsekvensene. Norges finansielle handlefrihet er skapt av oljeinntektene, samt norske politikeres relativt ansvarlige omgang med disse pengene.

Den norske krisebekjemping er blitt sammenlignet med å vifte med et gullkort. Som kjent får ingen gullkort uten å kunne vise til kredittverdighet, og det har man ikke uten formue og gode inntektsutsikter. Pussig nok synes de som ivrigst vifter med gullkortet å være seg lite bevisst hvor denne kredittverdigheten kommer fra.

Norsk oljeutvinning er på hell, og norsk oljeindustri er kritisk avhengig av at man åpner opp for oljeleting i de lovende områdene utenfor Lofoten og Vesterålen. De eventuelle skadevirkninger oljeutvinning i disse områdene ville kunne føre med seg er på grensen til det trivielle og ytterst usannsynlige. Likevel kjøres de frem av debattanter og politikere som burde vite bedre. Å vifte med gullkortet samtidig som man går mot oljeutvinning i disse områdene kan best sammenlignes med å bite den hånden som før en.