Landlivets gleder

Eggen & Nygårdshaug får seg en ekte (og appetittfremmende) naturopplevelse på toppen, da Eggen mener at det er latterlig enkelt å finne Madserud fra et utgangspunkt i Frognerparken. Det var verre enn vi trodde under de tette, maigrønne løvkronene, og herrene har snart gått seg vill i en skyggeful dal — midt i Oslo! — på jakt etter Madserud Allé, som ifølge turgåere skal befinne seg vestenfor dalføret et sted.

"Dødsskyggens dal", mumler Nygårdshaug idet svetten bryter frem rundt brillestengene. Men så finner vi tempelhøyden og det nye Jerusalem, omgitt av villaer i tyvemillioners-klassen.

Hadde Gaarden selv vært tilbudt på det frie eiendomsmarkedet, ville det vært den feteste eiendommen av alle. Bygget i 1850, på en høyde omgitt av en staselig park, der de svette gastronautene vandrer opp en allé som svinger seg vakkert. Mye rart har utspilt seg i dette huset, som nå rommer Galleri Brandstrup i annen etasje og restauranten i første. Eggen mener å huske at hans første møte med eiendommen var på lanseringsfesten for en Wam & Vennerød-film på 1980-tallet.

— Vær så snill, ikke "Bryllupsfesten"! utbryter Nygårdshaug.

— Ikke nå som vi skal spise.

Det er dessverre for kaldt til å sitte ute, men vi tror at Madseruds to prominente terrassebord omfattes av stedets "finere" servering, slik at man varme kvelder kan la seg beverte som en plantasjeeier i fordums Dixie.

Nøyer man seg med kafémenyen, er det fantastisk å sitte ute på tunet i kveldssol. Det er noe som smaker av Belle Rêve, det fiktive (og tapte) sørstatsgodset i Tennessee Williams´ "En sporvogn til begjær", ved dette stedet.

Nygårdshaug lar seg øyeblikkelig inspirere til å bestille et glass champagne, men kollegaen løfter en advarende hånd:

— Forsiktig, ingen bobler i vinen på dette stedet! Superinvestor Øystein Stray Spetalen kan høre det og få hodepine.

Vi forhører oss med betjeningen, men de forteller at den vanskelige naboen har erklært at bobler i vinen går greit. Grensen går ved drikkeviser etter kl 23.

— Og når skulle man ellers synge dem, da? Til aperitiffen?

Det blir champagne likevel. Vår muligens uerfarne servitør ser ut som et spørsmålstegn når vi forhører oss om hvilken champagne han har skjenket oss. Skal man lure på slikt også, nå? (Det var en Fourny & Fils.) Men snart er vi tatt under vingene av Madseruds dyktige sommelier, til avveksling en norsk dame, som nylig er kommet hjem fra fire dagers studietur i Rhindalen og gjerne vil snakke om det. Så er da også et par av kveldens ypperste viner rhinske, som seg hør og bør i mai måned.

Vi velger, som ofte ellers, å spise restaurantens åtteretters meny til kroner 795 per hode. Madserud har også à la carte, men det viser seg fort at tre retter uten ost vil bringe oss opp til nesten samme pris, og da er man avskåret fra å oppleve kjøkkenets bredde.

Det går i det hele tatt en tydelig trend mot faste menyer og mindre à la carte på alle bedre restauranter i Norge. Grunnen er selvsagt at det forenkler arbeidet på kjøkkenet. Faren er at à la carte blir overpriset og den reelle valgfriheten synes borte.

Så også med vin. Madseruds vinkart er ikke stort og holder stort sett nokså stive priser (med "stive priser" mener vi fire ganger polpris eller like under). Til en større meny er det dermed ingen vei utenom vinmenyen, som her koster kr 695. Det kan ikke kalles landeveisrøveri — beregnet fra syv glass per flaske vin ender vi på "røffly" 3,8 ganger polpris, altså omtrent som i vinlisten. Et par viner blir noe intetsigende, et par overraskende gode.

Menyen åpner med et par lekre ganekilere. Først en liten kopp med foie gras-brûlée med mikro-krutonger og en hinne av sherry-karamell. Det er en pudding som har noe vanedannende over seg. Barndommens karamellpudding har i sannhet flyttet hjemmefra. Neste er en skje Skagen-røre (kremet skalldyrsalat) med avruga-kaviar, friskt, salt og med mye smak av dill.

En fransk østers serveres med "inspirasjon fra Plah", som her betyr restaurant Plah ("Fisk") i Hegdehaugsveien, et "thai nouvelle"-sted som vi til tross for de beste intensjoner ennå ikke har besøkt. Bortsett fra at det er gøy at Oslo-restauranter henviser til hverandre, er dette ingen vinner. Østersen er søkt foredlet med koriander, granateplekjerner og en uidentifiserbar sødme som den ikke helt kler. (Vi tilstår gjerne en viss purisme når det gjelder denne råvaren.) Asiatisk inspirasjon skal opptre med bedre klaff senere.

Ved neste rett blir vi sittende og beundre garnityret, som er en maks én millimeter tykk, knasesprø brødskive av luftig surdeigsbrød. Et filigranssmykke av brød, liksom. Hvordan gjør de det? Det er fryseboks og påleggsskjærer involvert, blir vi fortalt. Under dette befinner det seg en hvit asparges med pisket hollandaise, hvilende på en skive norsk røkelaks. Klassisk og elegant, men også en rett der saltet får overtak. Her ligger også noen perler avruga-kaviar, og de små, lokale salteksplosjonene disse skulle ført til, uteblir simpelthen. Vinen til er en noe karakterløs sauvignon blanc fra Friulia, Villa Chiòpris 2007. ("Hit med en øl!" hveser Eggen etter saltsjokket.)

Det er en smule stille og få alminnelig spisegjester på Madserud Gaard denne torsdagen. Lukkede selskaper er en viktig del av forretningsideen (det er rett som det er observert kongelige høyheter her), og rett bak oss, i det maskulint brune selskapsrommet, huserer et stort og påfallende lite støyende selskap av menn.

En og annen delegat kommer spaserende mot toalettet eller røykebalkongen, og det slår oss at de faller i to kategorier: de ser enten ut som styreformenn eller revisorer.

— Hvem er de? hvisker Nygårdshaug da døra mellom rommene står oppe og det burde være mulig å oppfatte litt konversasjon.

— Ikke stirr eller gjør noe annet mistenkelig nå, hvisker Eggen tilbake, — men jeg tror de er Illuminati.

— Du leser for mye søppel, Eggen!

— OK, jeg er åpen for et kompromiss. Opus Dei, da.

Og snart får Eggen beviset han trenger. Når samtalen har dreid i retning pave Benedikt XVI, forhenværende kardinal (og sjef for den moderne inkvisisjonen) Ratzinger, kommer det plutselig seilende en flaske riesling fra produsenten Ratzenberger: Steeger St. Jost kabinett halbtrocken 2006.

Tilfeldigheter? Ikke på vilkår. Den er forresten deilig.

Det er retten også. Won ton på kongekrabbe med ingefær og bok choi (en mellomting mellom kål og broccoli), som overhelles med skalldyrbuljong fra en mugge, så god at vi fantaserer om å stjele med oss resten av muggen hjem for å imponere morgendagens lunsjgjester. Her er det asiatisk-påvirkede med franske teknikker (skalldyr brent i konjakk) gjort til fingerspissene. En suveren mat- og vinmatch er det også.

Så til de halvgode vinene. Det er to burgundere, en hvit (Viré-Clessé Terroir de Clessé Macon 2004) og en rød (Arlaud Bourgogne Rouge Roncevie 2005) til henholdsvis sprøstekt havabbor og Livéche-kylling. Det er ingenting galt med sammensetningen, men det er vrient å finne burgundere innen det aktuelle prisskiktet som leverer noe mer enn det nødtørftige. Og da skal man kanskje se etter alternativer fra mindre snobbete distrikter?

Begge rettene er absolutt bra. Havabboren er fersk og sprø og kommer med jordskokkpuré, fritert artisjokk, en emulsjon av brunet smør og skiver av løvtynn, tørket mango-juletrepynt. Den etter hvert obligatoriske jordskokken gir det en viktig sødme og det andre tilbehøret syre, bitterhet og salt. Kyllingen er saftig og smaksrik, serveres med løvtynne trøffelskiver og smørdampet hjertesalat, og til Nygårdshaugs enorme begeistring: Vi blir tilbudt mer saus. Ofte opplever han det som om det var selveste ernæringsprofessor Kaare Norum som sto i anretningen og målte opp saus med dråpeteller.

Ostefatet inneholder tre franskmenn (fransøser?): Det er blåmuggosten Fourme d´Ambert, Tomme d´Savoie, som er en halvfast kumelksost og en vellagret Comté, som er den som gir herrene stjerner i øynene i kveld. Comté, med sin nøtteaktige sødme og (i dette tilfellet) knasende krystallisert protein, er hva alle norske guloster i hemmelighet drømmer om å være. Vi får et glass Sellbach-Oster Zeltinger Sonnenuhr riesling spätlese 2004 til osten, et sjeldent lekkert valg.

Det er to desserter, og den fineste av dem er den siste, en cannoli av nøttekaramell fylt med hvit sjokolademousse. Smakskontrasten er bringebær. Det er uhyre raffinert og i tillegg et vakkert skue, og til dette nytes en søt Jurancon, Dru-Baché Quintessence 2004, edle dråper til edelt spise igjen.

Madserud Gaard, som har vært igjennom en del regimer siden de åpnet for syv-åtte år siden (blant annet har Björn Svensson regjert her før han kom til Oscarsgate), er stadig et spisested å regne med.

— Vel, sier Nygårdshaug for å oppsummere, — dersom det skulle ha oppstått noen tvil: Overklassen lider ingen nød i Norge.

— Sånn apropos førtiårsjubileet for 68-opprøret, Gert: Du mener simpelthen vi bør gripe til våpen og befri Madserud Gaard?

— Ja, eller hvorfor ikke hele Madserud Allé? Her bor ikke en kjeft som har tjent pengene sine på ærlig arbeid.

— I motsetning til oss, altså?

— Du sa det.

Flere saker på E24 Eksklusiv

LYST PÅ DESSERT? HER ER TRE GODE ALTERNATIVER: Søte sjokofristelser