Livet som ung og naiv

Det ville vært perfekt. Å avslutte karrieren som Natur og Ungdom-leder med å slå en splitter ny, internasjonal klimaavtale i bordet. Den skulle være ambisiøs i målsetningene om klimakutt, tilstrekkelig til å stanse klimaendringene. Den skulle være rettferdig – byrdene, i form av klimakutt og finansiering, skulle legges på de rike landene.

Store overføringer av penger og teknologi fra rike til fattige lands klimainnsats og tilpassing til klimaendringer skulle sikres. Og den skulle være juridisk bindende. Det hadde vært fantastisk.

- Vi kan ikke risikere å feile. Ingen her kan bære et slikt ansvar. Vi er ansvarlige. Ikke bare for det vi gjør. Også for det vi ikke gjør, sa Connie Hedegaard, som ledet klimaforhandlingene da statsledere fra hele verden ankom København i desember.

Hun tok feil. De kunne ta ansvaret for å feile. For det gjorde de. Det ble ingen juridisk avtale. Uten utslippsforpliktelser for noen land, uten en tidsplan for å få på plass en bindende avtale og kun med en svak referanse til togradersmålet, må møtet kunne betegnes som en fiasko.

- Jeg våknet i morgen og jeg gråt, og det er ikke en enkel ting for en voksen mann å innrømme. Mitt lands skjebne hviler i deres hender, sa Ian Fry som forhandlet på vegne av Tuvalu. De er blant landene i Alliance of Small Island States (AOSIS), som avviser togradersmålet fordi to graders temperaturøkning er nok til å drukne øyene deres.

Og de forlanger at storforurenserne, de rike landene, tar ansvar. Jeg er enig. De rike landene har ikke bare ansvaret, de har også best forutsetninger for å løse klimaproblemet. Her finnes de store utslippene og her finnes pengene til å gjøre noe med dem.

- Vi har nok til tider hatt en litt naiv forventning til hvordan dette ville la seg løse, sa Erik Solheim i København. Han er ikke alene. Var det ikke naive forventninger til dette møtet? Det har vært gjengangeren etter København, både fra journalistene og i juleselskapene jeg har vært i de siste ukene. Ian Fry har nok fått samme spørsmål, vil jeg tro.

Visste vi ikke at Obama ikke kunne strekke seg lengre enn senatet ga dekning for, kanskje? Visste vi ikke at Kina og India nekter å gi fra seg retten til å sikre utvikling (med tilhørende utslipp) for sin fattige befolkning? Visste vi ikke at finanskrisen har gjort betalingsviljen mindre hos mange land? Visste vi ikke det, kanskje. Jo, selvfølgelig gjorde vi da.

Men hva skulle vi ellers gjøre, spør jeg meg? Hva skulle vi tro på? Hva annet kan ungdom i dag gjøre enn å forvente at de vi har valgt til å lede oss vil gjøre det også gjennom de største utfordringene vi står overfor?

Verden trues av dramatiske klimaendringer. Matvarekrise, vannmangel, sykdomsspredning, folkeforflytninger, ekstremvær og naturkatastrofer. Det er ikke slik at vi ikke vet hva vi har i vente. Er det naivt å tro at statslederne heller ville velge klimakutt enn en kokt klode?

- Dere må levere nå. Ikke bare på grunn av klimaet. Det er mer som står på spill. Dette handler også om verdens tiltro til deres globale lederes vilje og evne til å takle utfordringene i vår tid, sa klimaforhandlingsleder Hedegaard til statslederne da de ankom København.

Selvfølgelig visste vi at det ville være vanskelig å få den avtalen vi ønsket. Og samtidig var vi så håpløst naive, så fyllt av ungdommelig overmot at vi trodde faktisk det skulle gå an å få til noe. Når mer enn 100 statsledere kom for å enes om en avtale, trodde jeg i min enfoldighet, at de kanskje kunne få en avtale på plass.

Og hva nå? Når vi ikke har noen internasjonal klimaavtale til å dra oss etter øra, må vi gå selv. Bidra med vårt. Ingen oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Rensing av gasskraftverket på Kårstø. Flere vindmøller, mer jernbane. Naivt å tro vi kan få til?

Kanskje. Men ikke på langtnær så så naivt som det var å tro på en ny klimaavtale. Og vi trodde jo det og, vi. Desperate som vi er. Så herlig naive er vi. Og vi har ikke tenkt å bli skuffet en gang til. Merk deg det for 2010, Jens.