I løpet av de knappe to måneder som har gått siden hendelsene 22. juli, har det kommet inn 26 klager til Pressens Faglige Utvalg (PFU) vedrørende medienes dekning av de aktuelle hendelsene. Billedbruken av gjerningsmannen står sentralt i majoriteten av disse.

Nasjonal støttegruppe etter 22. juli har bedt pressen innstendig om å ta større hensyn ved å ikke bruke gjerningsmannens navn og bilde på forsiden, noe de bare delvis har etterkommet.

Bistandsadvokatene for ofrene og de pårørende ba retten opprettholde lukkede dører på neste fengslingsmøte, fordi de mente pressens tilstedeværelse ville være en ekstra belastning for de pårørende.

Pressen, på sin side, reagerer sterkt på rettens fortsatte lukket dør-policy, og sier at film- og referatforbudet sikrer påtalemyndighetens interesser med hensyn til mulig bevisforspillelse.

Som superkyniker har jeg problemer med å se realismen i akkurat det. Sjansen for at hele 130 påmeldte journalister skal etterleve dette i en hverdag med kamp om de beste sakene, er ikke stor.

Mange av disse journalistene representerer for øvrig utenlandske medier med ganske annen etisk standard enn våre hjemlige.

Som en pekepinn kan jeg nevne at fransk riksdekkende fjernsyn i dagene etter 22. juli formidlet usensurerte TV-bilder fra Utøya, hvor det var fullt mulig å identifisere enkelte av ofrene.

Jeg tror nemlig at et slikt oppslag ville slått alle tidligere salgsrekorder.

Representanter for de største riksmediene, eksempelvis programdirektør Per Arne Kalbakk i NRK og ansvarlig redaktør i Dagbladet, Lars Helle, sier at de, om de skulle få mulighet til å intervjue gjerningsmannen, ikke vet hvorvidt de vil publisere det.

Det finner jeg, i likhet med ofrenes bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen, veldig vanskelig å tro. Generelt sett er min erfaring at mange advokater har manglende forståelse for hvordan media jobber, så vel som for deres samfunnsoppdrag. Men i akkurat denne saken er jeg altså tilbøyelig til å være enig med advokatene.

Jeg tror nemlig at et slikt oppslag ville slått alle tidligere salgsrekorder. Hadde Dagbladet eksempelvis slått opp et eksklusivt intervju med massemorderen på forsiden, ville VG knapt solgt en avis den dagen. Glem Treholt og Orderud, Koss og Dæhli.

Lars Helle understreket i NRK-debatten sist uke at det er helt grunnleggende for rettsstaten at allmennheten får innsyn i rettsprosessen, og at det er offentligheten som blir rammet i motsatt fall.

Jeg tolker ham dit hen at de anser sin dekning av 22. juli som et viktig element i sitt samfunnsoppdrag. Spørsmålet blir da i hvor stor grad 35 forsideoppslag med blant annet «Slik var homohaterens mystiske dobbeltliv», «Morderen krever snippkjole i retten» og ”Skrøt til kjendiser” harmonerer med dette.

For å sette det hele litt på spissen, kan man spørre om det i realiteten ikke handler like mye om å selge aviser samt reklameplass på nettsidene enn å gjennomføre et samfunnsoppdrag. Kan det tenkes at en del medier melker denne saken for bortimot alt den er verdt, og sånn sett skjuler seg bak sitt samfunnsoppdrag?

INDIGNERT: Dagbladets redaktør Lars Helle liker dårlig påstander om at avisen utnytter terrorsaken for å øke salget.

Foto:Nils Bjåland,VG

Lars Helle ble mildt sagt indignert da advokat Larsen konfronterte ham med denne mistanken, og det kunne kanskje tyde på at hun hadde truffet spot-on. Er det i så fall farlig å innrømme det? At en avis som har slitt med opplaget i mange år, og til og med vært på konkursens rand, ser sitt snitt til å vokse på en sak som denne? Tydeligvis.

Så hvilket hensyn skal veie tyngst, det til pressen, eller det til de som ble rammet? Svaret sier seg faktisk ikke selv.

22. juli bringer nemlig opp en del prinsipielle spørsmål som må avklares først. Skal man, slik media fremholder det, ha tilnærmet full pressefrihet i Norge, må man faktisk stole på at media regulerer seg selv.

Skal vi derimot kontrollere medias fremferd i større grad enn i dag, noe jeg vanskelig kan se for meg at skjer, så er dette et prinsipielt spørsmål som må få innvirkning for dekningen av alle saker hvor menneskers skjebne er involvert. Hvor går i så fall grensene for hva dette skal omfatte?

Debatten som går nå, om hvorvidt media må ta større hensyn til de berørte etter 22. juli er således inne i et feilspor, fordi det handler om grunnleggende prinsipper, ikke en enkel sak. Selv ikke om det er norgeshistoriens største kriminalsak.