Dagfinn Høybråten er en av landets mest drevne politikere. I et rusket hav med Frp på den ene siden og Venstre på den andre har han i mange år manøvrert skuten på en måte som gir han kredibilitet. Videre er han partileder for en rimelig vanskelig organisasjon som springer ut fra Kristen-Norge. Bedehusmiljøet er ikke bare kjent for omsorg og varme vafler, like mye for baksnakk og misunnelse. Men han har stått det meste av og deltatt klart og tydelig i den offentlige debatt og sammenlignet med mange andre har han hatt politiske visjoner og vært en oppriktig tillitsmann for de svake.

Partilederen ga opp før krigen egentlig startet.

Da Aftenposten leverte et godt journalistisk håndverk om den anonyme misnøyen med Krfs partileder stakk avisen hull på en byll. Og i dagene som fulgte rant det ut en illeluktende verk som gjorde alt mye verre. De anonyme stod frem og i nestledersjiktet startet kampen om å ta over etter Høybråten, før han hadde varslet sin avgang. Da Dagfinn Høybråten sist lørdag valgte å kaste kortene fortsatte det som sikkert noen i familien Høybråten opplever som mobbing. Fordi, hele hans familie ble av kristne gode mennesker stemplet som løgnere. Det kunne nemlig ikke være sant, som ekteparet Høybråten sa, at han hadde bestemt seg for å avslutte sitt partilederverv for to år siden. De siste dager har vært et lite vakkert syn fra mennesker som skal leve i nåde, tilgivelse og alltid ha evnen til å snu det andre kinnet til. At det hele kanskje startet med en kristen undertøysmodell gjør det absurde helt perfekt.

Når tåken letter og klarsinnet siver inn vil han fylles med en følelse av at det kanskje ikke var han som var den største til å tråkke på folk.

Sett fra et informasjonsfaglig ståsted er det underlig at den sterke og dyktige partilederen ga opp før krigen egentlig startet. Hvorfor tok han ikke til motmæle? Han kunne jo i det minste vært litt mer stolt av sin lederstil, fordi et vært parti trenger vel en autoritet på toppen? Politikk skapes sjelden gjennom kollokvigrupper og buddistiske selvutviklingskurs. Frp, Venstre og Ap er eksempler på at det er makten som rår også innad i et parti.

Om ikke Høybråten ønsker å slåss for sitt verv ville nok mange anbefalt han å slåss for sitt ettermæle. Siden han valgte å legge seg på rygg og vil hans ettermæle også handle om en mann som trakasserer og skjeller ut sine partikolleger. Et menneske av Gerd-Liv Vallas kaliber. Å ikke ta til motmæle er aldri lurt for en høyprofilert person. Da gir man sannhetens nøkkel til fienden og det de sier blir en sannhet på linje med Paulus sine ord.

Om en måned tipper jeg at Dagfinn Høybråten kommer til å angre på sin mediestrategi. Når tåken letter og klarsinnet siver inn vil han fylles med en følelse av at det kanskje ikke var han som var den største til å tråkke på folk. Men nå og da blir dette for sent. Løpet er kjørt.