Det er hektisk aktivitet blant europeiske mediebedrifter i disse dager. Frustrerte ansatte med nedbitte negler, magesår og rødskutte øyne ville nok vært det som møtte deg om du besøkte noen av dem nå.

Vi har nemlig kommet til 25. mai, deadline for de europeiske landene å implementere EU sitt upopulære ePrivacy-direktiv – også kjent som cookieloven. EU-direktivet skal implementeres i EU og EØS-landenes respektive nasjonale lover og vil dermed også omfatte Norge.

For den vanlige forbruker er det vanskelig å forstå den enorme betydningen dette direktivet vil få for internett som kommunikasjons- og handelsplass. De som derimot forstår hva som er i ferd med å skje, får magesår bare ved tanken på hvordan reguleringen vil påvirke deres hverdag.

Lovforslaget regulerer «lesing og lagring i brukers kommunikasjonsutstyr» som er en av hovedpilarene i måten internett er bygget opp på. Uten slik lesing og lagring vil mange av tjenestene vi tar for gitt i dag ikke fungere, som nettbanker, selvangivelse på internett, e-handel, webmail og Facebook.

Tenk deg at du skal bestille en flyreise på nett. Ettersom tusenvis av brukere besøker reisenettstedene samtidig, må reiseselskapet vite hvem som har lagt hvilken reise i handlekurven for å kunne gi riktig kunde riktig reise.

For å kunne gjøre dette lagres et unikt identifikasjonsnummer i nettleseren som følger brukeren gjennom bestillingsprosessen. Det vanligste er at dette er et tilfeldig generert nummer som lagres i en såkalt cookie.

Hvis cookien ikke får lov til å lagres i nettleseren kan bestillingen ikke gjennomføres og nettstedet mister sin funksjon. Dette prinsippet gjelder for samtlige nettsteder som tilbyr noe mer interaksjon med brukeren enn bare å formidle tekst.

Et forbud mot å lese eller lagre informasjon i nettlesere lukker nemlig døren for nesten all form for avanserte nettsteder. Hvis denne muligheten stenges, kan nettsteder ikke lenger bruke teknologi som for eksempel cookies, men kun formidle informasjon til sluttbrukeren – omtrent som nettstedene så ut for femten år siden.

De som forstår hva som er i ferd med å skje, får magesår bare ved tanken på hvordan reguleringen vil påvirke deres hverdag.

EU sitt mål med loven har vært å gi brukerne bestemmelsesrett over hva som kommuniseres i nettleseren og derfor finnes et viktig unntak i loven – hvis brukeren har gitt sitt samtykke til lesingen og lagringen så er det fritt frem.

Og det er her både nedbitte negler og magesår kommer inn i bildet. Å samle inn et slikt samtykke vil innebære tusenvis av spørsmål som poppes opp i nettleseren til brukene, hvilket kraftig forsurer opplevelsen av norske nettjenester, og gjør internett til et mareritt å bruke.

Hvordan dette vil fungere? Ta en titt her!

Ettersom internett de siste tiårene har utviklet seg til en orgie i avanserte nettjenester med alt fra streamet tv til nettverkstjenester som Facebook, blir det gjødslet med cookies på nettet for å forenkle og forbedre forbrukerens netthverdag.

Når du som forbruker blir vant til at du gang på gang må klikke «JA» på spørsmål som dukker opp på skjermen for at nettstedene skal virke, så er det ikke mye som skal til før du plutselig har takket ja til en applikasjon med dansende og syngende smurfer som skjermsparer eller et virus som angriper maskinen din i samme slengen.

Etter at direktivet ble stemt gjennom i EU-parlamentet, har også EU forstått at loven verken er gjennomtenkt eller hensiktsmessig. Ulike EU-organ har den siste tiden forsøkt å formidle til medlemslandene at loven ikke skal tolkes som det står skrevet, men derimot på en helt annen måte.

EUs kommisjonær for den digitale dagsorden, Neelie Kroes, har blant annet forklart at man slett ikke ønsker mengder av popup-vinduer, og mange EU-land har dermed valgt å formulere seg på en alternativ og mildere måte i sine respektive lovforslag.

Derfor ble det for mange en overraskende kalddusj når myndighetene i Storbritannia for noen uker siden annonserte at man velger en særdeles streng tolkning av direktivet.

Etter at direktivet ble stemt gjennom i EU-parlamentet, har også EU forstått at loven verken er gjennomtenkt eller hensiktsmessig.

De fleste mener den engelske loven gjør det umulig å bruke tredjepartsteknologi på for eksempel en blogg, da YouTube-filmer, Twitter-feed eller Facebook-venner/likes ikke har støtte for popups som innsamling av samtykke.

Den internasjonale standarden som definerer hvordan nettet skal fungere gjør det heller ikke mulig for en nettaktør å samle inn samtykke fra en annen, noe som gjør at den britiske tolkningen skaper et internett med fattigere tjenester og irriterte brukere.

Teknologien og standarden bak internett er utviklet med brukernes sikkerhet i fokus, og reguleringsivrerne i EU burde selvfølgelig diskutert en forandring i internettstandarden med standardiseringsorganet W3C. I stedet pålegger de europeiske site-eiere å samle inn samtykke fra millioner av europeere, noe som virker ekstremt tungvint når brukere med et enkelt tastetrykk i nettleseren allerede i dag kan slå av cookie-funksjonen hvis de ønsker det.

I Norge er det Samferdselsdepartementet som har ansvaret for å utforme loven. Vi i INMA arbeider aktivt for å få til en regulering som er bra for både brukere og nettsideeiere. De siste månedene har vi mottatt en rekke henvendelser rundt det norske lovforslaget og engasjementet i bransjen stiger i takt med at ringvirkningene av loven blir synlig for flere.

I likhet med flere andre land rekker ikke Norge å få loven på plass til den 25. mai. Hva utfallet blir her i Norge vet vi neppe før høsten, men vi håper løsningen sikrer mest mulig brukervennlighet og minst mulig magesår for oss i bransjen.