Derfor blir reaksjonene her hjemme på kinesernes fortløpende sanksjoner mot Norge i etterkant av Nobelkomiteens tildeling litt naive. Og dette er vel hovedessensen i krysskulturell kommunikasjon. For å forstå reaksjonene deres må vi nemlig forstå de interkulturelle særtrekkene i landet.

Under min tid i Forsvaret er det en hendelse jeg husker godt, og som kanskje kan illustrere poenget til en viss grad. På et kurs i bruk av tvangsmidler, altså pågripelse, ransakning og beslag, ble vi delt opp i to grupper. Oppdraget var, arrangert som et skuespill, å pågripe en person som oppholdt seg på forbudt område, og som ikke ønsket å fjerne seg på vår oppfordring. Det vi ikke visste, var at hver gruppe i forkant av pågripelsen fikk fortalt ulike historier om den aktuelle personen. Gruppe en fikk vite at han var en dekorert krigshelt som hadde reddet halve troppen sin fra å bli kanonføde, fått nerveproblemer i etterkant, og slått seg på flaska. Den andre gruppen derimot, ble fortalt at personen de skulle pågripe var en bråkmaker som ble voldsom i fylla, og generelt sett var kjent som en drittsekk. Hver av gruppene skulle så bivåne den andre pågripe vedkommende, og så dele sine opplevelser i etterkant av begge pågripelsene samlet.

For å forstå disse må man også kjenne forhistorien.

Det som skjedde så, var oppsiktsvekkende. Gruppe en, som anså mannen for å være en grei kar som bare var litt ute av balanse, reagerte med sjokk og sinne når de så hvor hardt gruppe en gikk til verks i sin pågripelse. Gruppe to skjønte på sin side ikke hvorfor den andre gruppen håndterte vedkommende med silkehansker, og mente de ikke hadde opptrådt med tilstrekkelig autoritet.

Poenget er, i en analogi til det veldig mange har oppfattet som overdrevne reaksjoner og sanksjoner fra Kinas side, at for å forstå disse må man også kjenne forhistorien, som i dette tilfellet er landets egen. Vi kan med andre ord vanskelig tolke det i vår egen kontekst. Kina har vært herjet av borgerkrig, massedrap, massakrer og fattigdom, og har ikke minst blitt kjent for en ekstremt sterk intern justis.

Kinesiske myndigheter har, gjennom alle tider, sett det nødvendig å holde sin befolkning under sjeldent streng kontroll, spesielt hva gjelder ytringer, holdninger og handlinger som kan skade det som i den kinesiske straffeloven kalles Folkets diktatur.

Kinesiske myndigheter gjør det som må til for å opprettholde verdiene i sitt levesett.

Historien former et folk, og selv om vi nordmenn har vært gjennom mang en vinternatt selv, er forskjellene enorme. Kanskje også som et resultat av at Kina har hatt 12-1300 år mer å forme sin særegne kultur og levesett på i forhold til oss, eller også det faktum at det faktisk er noe helt annet å skulle "drive" et land med i overkant av 1,3 milliarder mennesker, sett i forhold til våre egne knappe 4,9 millioner.

Jeg tror faktisk ikke USA eller mange andre vestlige land ville reagert spesielt annerledes enn Kina i en liknende sak, satt inn i landets egen kontekst. Land med utpreget nasjonalisme som eksempelvis USA og Frankrike har tidligere vist at heller ikke de godtar at det internasjonale samfunnet blander seg inn i det de anser for å være interne anliggender. Guantanamo Bay burde være et godt eksempel på nettopp dette. Her holdes mennesker fanget i flere år sammenhengende, uten dom. Sakene er naturligvis ikke helt sammenliknbare, og det samme gjelder de aktuelle landene. Men, problemstillingene er heller ikke veldig forskjellige. De tolkes likevel veldig ulikt, ut fra sin kontekst.

Det er noe Machiavellisk over denne saken. Kinesiske myndigheter gjør det som må til for å opprettholde verdiene i sitt levesett, uten hensyn til enkeltskjebner eller internasjonal opinion. Og det må man jo bare beundre dem for. Men så var det dette med menneskerettigheter, da.