Fem ganger flere velger fastrente” stod det å lese over hele forsiden på Aftenposten nylig. En rekke store og små mediekanaler landet over fulgte opp saken, og plutselig var det på alles lepper. Like etter kunne TV2-nyhetene melde at «Nå binder også Olav Thon renten!».

Jeg var selv utenlands da dette skjedde, og hadde egentlig ikke fått med meg de aktuelle sakene. Men da min bedre halvdel plutselig spurte meg om ikke vi også snart skulle binde renten, skjønte jeg raskt hvilke PR-krefter som var i sving, og gjorde et dykk ned i mediearkivene.

Medietrykket rundt fastrente oppstod i kjølvannet av flere utspill og pressemeldinger fra en rekke større banker, hvor gjennomgangstemaet var at nordmenn går mann av huse for å binde renten. Årsaken er naturligvis det rekordlave nivået på fastrente som følge av usikkerheten i verdensøkonomien.

Som PR-rådgiver er jeg i utgangspunktet en soleklar tilhenger av at bedrifter, organisasjoner og offentlige etater kan og skal bruke de PR- og markedsmessige virkemidler de har til rådighet for å justere sitt omdømme samt nå sine mål. Men i dette tilfellet synes jeg bankenes PR-virksomhet er på kanten. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

- Vi opplever for tiden en vanvittig etterspørsel etter fastrente, sa en av de såkalte forbrukerøkonomene til Aftenposten. Denne typen uttalelser er del av en velkjent PR-strategi som spiller på menneskenes iboende trang til konformitet.

Når jeg betegner vedkommende som «såkalt» forbrukerøkonom, så har det for øvrig med å gjøre at jeg synes betegnelsen i seg selv er misvisende. Årsaken er at den gir assosiasjoner til en uavhengig funksjon hvis formål er å gi kundene råd som er til deres eget beste.

Men forbrukerøkonomen og banken som denne jobber for er så absolutt ikke kundenes venner. Deres jobb er derimot å påvirke kunder og potensielle kunder i en retning som tjener bankens beste.

Akkurat på samme måte som at en sjeføkonom i et meglerhus via sine uttalelser til media legger et best mulig grunnlag for meglerbordets- eller corporateavdelingens utadrettede kapitalinnhentnings- og salgsvirksomhet. «-Nå er aksjer råbilige», «Sjeføkonom sier: - Løp og kjøp!» er jo klassikere i så måte.

Poenget er at fast rente aldri har lønt seg i et historisk perspektiv. De som har tjent på fastrente, er utlånsinstitusjonene, ikke kundene. Det finnes selvfølgelig unntak som bekrefter regelen, men slik er det i all hovedsak.

De som derimot burde vurdere å binde renten, er de som av en eller annen grunn har behov for sterk forutsigbarhet i sin privatøkonomi. Har du derimot boliglån innenfor en viss sikkerhetsmargin, trygg inntekt, og kanskje til og med backup i form av penger på bok, aksjefond, eller familie som stiller opp i en krisesituasjon, er det i velferdslandet Norge liten grunn til å velge fast rente.

Ingen trær vokser inn i himmelen, ei heller rentenivået, selv om man nok burde klare en dobling i forhold til dagens nivå, noe de aller fleste låntakere allerede skal være sjekket opp mot.

Deres jobb er derimot å påvirke kunder og potensielle kunder i en retning som tjener bankens beste.

Og det er vel dessuten lite med den økonomiske situasjonen som tilsier at det vil skje veldig mye på dette området i overskuelig fremtid. Sentralbanksjefen har sågar avlyst alle planlagte renteøkninger i ett år fremover, selv om det selvfølgelig ikke finnes noen garantier. Pengemarkedsrenten øker på sin side som følge av urolighetene, likevel utgjør ikke dette alene stort i en større sammenheng.

Men bankene er smarte. Det vet nemlig at de i ettertid kan tas på at de bevisst har anbefalt fast rente for massene. I stedet pakker de inn budskapet sitt og sier «Vi opplever en vanvittig etterspørsel etter fastrente» og lignende, noe som i realiteten har en langt større påvirkningskraft, fordi folk da tenker at «når alle andre gjør det må det jo være noe i det».

Bankenes ulike avdelinger jobber nært sammen, og da makroøkonomene i sine analyser så at de økonomiske utsiktene bød på fortsatt usikkerhet i lengre tid, ble dette satt inn i bankenes vekststrategi, hvorpå kommunikasjonsavdelingene og forbrukerøkonomene fikk ansvaret for å påvirke målgruppene i ønsket retning.

Ved å i realiteten hausse fastrente i et marked hvor store, fundamentale problemer vil sørge for en fortsatt lav flytende rente, sikrer bankene sin egen lønnsomhet ved å tilby Ola og Kari fastrente på eksempelvis 4,27 i bytte for sin flytende rente på 3,25 %. Den enes død og så videre.

Ingenting galt med det i et forretningsmessig perspektiv, men jeg tror kanskje ikke den samme Ola og Kari nødvendigvis skjønner at de mediesakene de leser om emnet oftere enn man tror er bevisst generert av bankene selv.

Morsomt da at sistnevntes representanter i intervjuer sier at de tror den økte etterspørselen etter fastrente skyldes både det rekordlave nivået, men ikke minst den store medieoppmerksomheten rundt fastrente. Det er jo nettopp dem selv som har skapt denne oppmerksomheten.