Det tok ikke mange timene før de første dommedagsvarslerne kom på banen etter at mor Schibsted meldte at de planlegger å sluke datteren Media Norge. Som vanlig tar pessimistene feil.

Den regionale forankringen vil bli svekket. De redaksjonelle produktene vil bli likere. Og fusjonen vil gi et sterkere fokus på inntjening, var blant spådommene. Av tre mulige, skyter skeptikerne blink på bare èn.

Det er gode grunner til at fusjonen mellom selskapene ikke vil gå ut over de regionale forankringene til mediehusene Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen.

Den første er at hvert av mediehusene, i tillegg til et styre, også har en stiftelse knyttet til seg. Stiftelsene har bare èn aksje, men det er stor makt knyttet til dette ene papiret. Ikke bare har stiftelsen vetorett ved ansettelse av nye sjefredaktører. De har også en vaktbikkje-funksjon for å påse at mediehusene oppfyller sine forpliktelser mot lesere og brukere i sine respektive nedslagsfelt.

En annen grunn er at Schibsted har en lang eierhistorie som ivaretaker av publisistiske verdier. Selv om det nye Schibsted-regimet, under Rolv Erik Ryssdal, kan sies å være mer teknokratisk og økonomstyrt, er denne historien en del av selskapets identitet. Tålmodigheten man som eier utviste overfor skakkjørte Svenska Dagbladet, er et eksempel på dette.

Men selv ikke han kan med krav på å bli trodd, hevde at Schibsteds konsernledelse er kommersielle idioter.

Det viktigste er likevel at det simpelthen er god forretning å la de fire regionale mediehusene fortsette med det de kan best: Å være ledende på nyheter, på annet redaksjonelt stoff, og på annonseformidling i sine lokale markeder. Det er i den geografiske forankringen, og i det geografiske fokuset, at muligheten ligger. Ikke bare for at samtlige fire skal forbli viktige aktører og viktige arbeidsplasser på sine respektive utgiversteder, men også være viktige inntektskilder for eierne.

Det betyr ikke at de fire mediehusene går en skjermet fremtid i møte.

Kritiske tillitsvalgte, som Finn Vågå i Stavanger Aftenblad, kan finne på mye negativt å si om direktører, redaktører og medieeiere, og han gjør det stadig vekk. Men selv ikke han kan med krav på å bli trodd, hevde at Schibsteds konsernledelse er kommersielle idioter. Det er heller ikke de lokale direktørene og redaktørene av medievirksomhetene. De kommer alle til å holde fast på, ja, kanskje til og med satse mer på det regionale, lokale og ultralokale. Fordi det er i disse posisjonene deres mediehus vil ha størst sjanse for å gi best avkastning.

Det betyr ikke at de fire mediehusene går en skjermet fremtid i møte. Tirsdag steg Schibstedaksjen med fem prosent. Det forteller om et marked som forventer at et fusjonert Schibsted/Media Norge vil øke inntjeningen. To måter dette kan skje på, vil berøre disse mediehusene direkte.

Den ene er at sentraliseringen av støttefunksjonene – i praksis alt annet enn salg og det redaksjonelle – vil fortsette. Media Norge har allerede hentet ut mange av disse synergiene, men det gjenstår fortsatt noen.

Men det blir ikke bestemt av om eieren heter Schibsted eller Media Norge.

Det andre er at utgiftene i mediehusene vil bli kuttet raskere enn inntektene vil falle. Selv om man nå er inne i oppgangstider, har de fleste mediehus fortsatt de forrige kuttrundene friskt i minne. Slike vil det komme flere av. For gjennom skiftende konjunkturer, vil den grunnleggende trendene, både for opplags- og annonseinntektene i papirproduktene, være nedadgående.

Det gir alle ansatte, og de tillitsvalgte som skal tale deres sak, grunn til bekymring. Men det blir ikke bestemt av om eieren heter Schibsted eller Media Norge.

Spaltisten var, inntil i april i fjor, sjefredaktør i Mediehuset Fædrelandsvennen og medlem av konsernledelsen i Media Norge.