WikiLeaks grunnlegger Julian Assange og hans team av opprørere fra den omstridte nettsiden har de siste månedene offentliggjort flere hundre tusen hemmeligstemplede dokumenter fra eksempelvis krigen i Irak og Afghanistan, og har på rekordtid skaffet seg ry som de fremste internasjonale dyneløftere. At prisen kan og vil bli svært høy å betale for veldig mange andre enn den politiske og administrative ledelsen i USA, bryr de seg visst ikke nevneverdig om.

På den ene side gjør WikiLeaks noe riktig og viktig. De skaper større åpenhet rundt metodene til en av verdens supermakter, USA, og gjør oss andre bevisste på at det ofte er stor forskjell mellom hva som kommuniseres utad, og det som faktisk skjer. Mye av den aktuelle informasjonen fra WikiLeaks-lekkasjene er derfor nyttig som en korrigerende faktor for landets myndigheter, og virker skjerpende all den tid de vet de blir fulgt med på, også i kulissene. Vi må altså kunne anta at WikiLeaks fremmer større grad av "fair play".

Ja, selvfølgelig rammer det USA. 1-0 til WikiLeaks.

Annen type informasjon, som at Iran har skaffet seg avanserte langdistanseraketter fra Nord-Korea som kan nå Vest-Europa, er eksempler på opplysninger som absolutt har sin nytteverdi, dog ikke nødvendigvis for mannen i gata.

Med dette i bakhodet er det relevant å spørre seg om hva WikiLeaks mål med offentliggjøringene egentlig er.

Men, hva skjer når Assange og hans medarbeidere tilsynelatende ukritisk legger ut tusenvis av komplette dokumenter til allment skue, der eksempelvis navn på viktige Taliban-informanter i Afghanistan offentliggjøres?

Ja, selvfølgelig rammer det USA. 1-0 til WikiLeaks. Men hva med de andre som må lide som følge av dette, det vil si informantene selv, deres familier, slektninger og venner? Så snart Taliban, Al-Qaida eller deres sympatisører i Afghanistan får denne informasjonen i hende er det naturligvis ute med dem. Offentliggjøringen kompromitterer ikke bare disses liv og helse, men gjør det ironisk nok også vanskeligere for USA og de allierte styrkenes mulighet å forlate landet, noe vi skulle tro Assange & Co tvert om ville ha interesse av at skjedde.

Dette er kanskje et av de viktigste poengene i en større sammenheng: Skulle de allierte styrkene, med USA i spissen, forlate Afghanistan i dag, ville landet blitt kastet ut i et lovløst uføre med enorme konsekvenser for sivilbefolkningen. Norsk Utenrikspolitisk Institutt, NUPI, anbefaler en uttrekningstid for vår del på 3-5 år, og det sier jo sitt om at landet foreløpig ikke er i stand til å klare seg selv. USAs president Barack Obama har allerede varslet en begynnende tilbaketrekning av soldater til sommeren, og land som eksempelvis Nederland er ute av Afghanistan allerede.

Med dette i bakhodet er det relevant å spørre seg om hva WikiLeaks' mål med offentliggjøringene egentlig er. Hvis de ønsket å vise verden at USA driver med urent spill i en utenriks- og sikkerhetspolitisk sammenheng, hadde de meget lett kunnet gjøre det ved hjelp av en promille av det materialet som er lagt ut til nå. Dessverre stopper de ikke der.

Godt skjult bak et mantra om åpenhet og ærlighet sprer Julian Assange alle hemmeligheter han får tak i ut på nettet, omtrent som den upopulære gutten på skolen som roper ut andres hemmeligheter fordi han ikke selv fikk ta del i dem. WikiLeaks undergraver sin egen troverdighet fordi deres ukritiske metoder stiller store spørsmålstegn ved nettsidens motiver.