Tung, men ikke blytung

Per Valebrokk opplyser at han har fått hjelp av 35 personer til sin gjestekommentar «Blytung vaktbikkje» i VG sist søndag, en kommentar som også er publisert på E24.no. Disse – «de fleste av dem folk jeg aldri har møtt» – hjalp Valebrokk via Twitter med det han kaller nyttig research og innspill til kommentaren.

Jeg tror det må være alle disse innspill som har bidratt til å gjøre Valebrokks kommentar en smule forvirret og uetterrettelig.

Det fins dessuten en 36. person som vet mer enn de 35 om undertegnedes syn på sosiale medier, nemlig undertegnede selv.

Jeg har aldri bedt journalister om å sky Facebook og Twitter. Jeg har tvert imot oppfordret journalister til å være på Twitter, dersom de har tid til det, og føler at de kan bruke dette mediet i sitt journalistiske virke. Flere redaksjoner, både hjemme og ute, har erfart at lesere gjennom sosiale medier kan bidra til å styrke kildegrunnlaget og tilføre redaksjonen ny ekspertise.

Les også Per Valebrokks kommentar Blytung vaktbikkje og Elin Ørjasæters kommentar Myter om Twitter

Jeg er ikke på Twitter, og har aldri vært det. Noen mener å kunne avsløre at jeg bløffer når jeg sier at jeg har "vært innom og tittet", fordi man kan ikke det uten å være registrert, hvilket jeg ikke er.

Nei, fremtidens journalister skal være journalistene

Men jeg har naturligvis folk i min nærhet som både er på Facebook og Twitter, og som har vist meg hva de holder på med. Dessuten har andre medier etter hvert sitert bredt fra både fra journalisters og andres kvitring. Jeg har sagt at jeg ikke har tid til å kvitre. Jeg har sans for kortformen, men navlebeskuelsen og det som frister til offentlig intimitet, byr meg imot. Nå har jeg likevel bestemt meg for å vurdere å bli Twitter-bruker nærmere, fordi Twitter eller ikke Twitter aldri må bli et prinsippspørsmål.

Det jeg likevel har reagert sterkest på i Valebrokks kommentar, er hans utleggelse av mine meninger om journalister, at jeg skulle mene at pressefolk står over samfunnet og "ikke skal mene noe som helst". "Selv reaksjoner på fotballresultater eller været ser ut å være for hard kost for pressens etiske høyborg," skriver han.

Hva er det for noe sludder? I årevis har jeg kanskje mer enn noen annen pressemann etterlyst de sterke og kontroversielle meninger i mediene. Jeg har kritisert medier for deres meningsløsheters mot. Jeg har sagt og skrevet at når sterke meninger kan tenkes å irritere leserne, ofrer mange aviser heller noen meninger enn noen lesere.

Men jeg har fremholdt at journalister ikke er dobbeltmennesker, og ikke kan mene én ting på Twitter, og noe helt annet i sine journalistiske medier. Det synes for øvrig også å være Valebrokks oppfatning, i hvert fall slik det kommer til uttrykk i Journalisten mandag: "Journalister er journalister uansett hvor de er," sier han. Nettopp.

Jeg er fullt klar over at jeg har provosert mange kvitrere, og at jeg derfor må tåle å få sterke reaksjoner. Og det tåler jeg. Så inderlig vel! Flyte med strømmen kan enhver tresko. Men jeg liker ikke uetterrettelighet.

Når det kommer til stykket, tror jeg Per Valebrokk og jeg kan enes om at uavhengig journalistikk ikke bare er et verneverdig yrke, men en av forutsetningene for at demokratiet skal kunne fungere. Jeg blir provosert når "pressefolk" sier at det er publikum som skal være framtidas journalister.

Nei, fremtidens journalister skal være journalistene. Publikum kan være aktører, kilder og eksperter. Jeg håper og tror at Per Valebrokk er av samme oppfatning.

Jeg ser at enkelte – også debattanter på E24.no – mener at det nå dreier seg om en eneste stor røre av kommunikasjon, og at journalistikk, informasjonsarbeid og PR-virksomhet i virkeligheten er en alen av samme stykke. Nei, sier jeg, det er ikke slik. Det er en fundamental forskjell på betalt informasjon og fri informasjon. Og det er denne forskjellen som så å si konstituerer journalistikken.

Jeg har naturligvis provosert mange ved å understreke også en annen forskjell, nemlig forskjellen mellom mediebedrifter og andre bedrifter. Mediebedrifter er ikke vanlige bedrifter. Mediebedrifter skal også uroe sitt publikum – slik andre bedrifter aldri kan tillate seg å uroe sine kunder.

Utfordrende, men sant.

I Norge er de journalistiske medier nå i dyp krise. Men jeg kommer til å fortsette å slåss for de journalistiske dyder – enten det dreier seg om journalistikk på papir, i etermedier, på nettet – eller for den saks skyld på Twitter, dersom jeg skulle finne noe der.

På forsiden nå