Høst på branntomta

Året 2008 vil for alltid bli husket som året da gigantene falt for eget grep. Av verdens fem største investeringsbanker er bare to tilbake. Bear Sterns falt i mars, Lehman Brothers og Merrill Lynch i september, og de to siste - Morgan Stanley og Goldman Sachs har skiftet status til forretningsbank for å overleve. Verdens to største boliglånsforetak - Fannie Mae og Freddie Mac - ble statseide i september, og verdens tidligere største forsikringsselskap - AIG - lever i realiteten på myndighetenes nåde.

Halvveis i 2007, før krisen slo ut i full blomst, var den samlede børsverdien av disse åtte selskapene nesten 3000 milliarder kroner, tilsvarende halvannet oljefond. Nå er verdien femteparten. Og det er ikke bare amerikanske giganter som har falt. Langsmed veien ligger mindre og mellomstore ofre som tyske IKB, britiske Northern Rock og danske Roskilde Bank. Ingen tror heller at vi har sett den siste bankkonkursen. Flere vil falle.

Bakgrunnen for krisen er beskrevet gjentatte ganger (se for eksempel min artikkel "Bygg broer, ikke CDOer" på E24 22. februar i år og skal ikke gjentas her. Men hva kjennetegner de bankene og finansinstitusjonene som har gått over ende?

Svaret er enkelt: De har tatt munnen for full.

De bankene som har falt, kjennetegnes alle av at de har tatt stor risiko på sine utlån (aktivasiden), på sine innlån (passivasiden), eller gjerne begge deler. På aktivasiden er faresignalene sterk utlånsvekst, gjerne til nye grupper eller i nye områder, eventuelt også sterk konsentrasjon av utlånene, for eksempel til næringseiendom. På passivasiden er kjennetegnene lav egenkapitalandel (høy "giring"), lav innskuddsdekning og gjerne mye kortsiktig finansiering. Er egenkapitalen liten (egenkapitalen i Fannie og Freddie tilsvarte før krisen bare 2 prosent av deres samlede forpliktelser), kan selv små tap slå banken konkurs. Og hvis mye av innlånene er kortsiktige og må fornyes fortløpende, blir det vanskelig å sikre midler til driften når risikoappetitten går i kjelleren. Mange, men slett ikke alle, av disse elementene var også på plass i forkant av den norske bankkrisen som kulminerte i 1992.

Det åpenbare oppfølgingsspørsmålet er: Hvordan kunne myndighetene, og bankenes ledelse og aksjonærer tillate en hel næring å ta munnen for full? Et meget vennligsinnet svar er at de trodde de hadde kontroll. Nye, og bedre, systemer for håndtering av risiko på tvers av låntakergrupper og risikoklasser gjorde det mulig å finsikte risikoinndelingen og prise lånene enda skarpere. Så sent som i april 2005 bejublet Alan Greenspan de finansielle innovasjonene som hadde gjort hvassere risikoprising og økte subprime-lån mulig. Som jeg skrev i februar var sikkert regnestykkene riktige, men premissene var gale. Dataseriene var for korte, nye og svakere låntakere gjorde gamle data irrelevante, og ingen evnet å se det fulle negative samspillet mellom ulike finansaktiva når stormene satte inn.

Grunnleggende er også at dette kunne gått bra dersom bare én eller to banker hadde holdt på slik, for da hadde ikke alle verdipapirer falt så mye som de gjorde. Men det som er rasjonelt og lønnsomt for én aktør behøver ikke være til gunst for oss alle. Og det er her myndighetenes ansvar trer inn.

For er det noe som for alvor må ha sviktet, så er det amerikanske myndigheters evne til å ha sett hele trusselbildet, og enda mer - siden det ikke manglet advarsler - å faktisk gripe inn. Men med et fragmentert tilsynsansvar, en tilsynelatende usvikelig tiltro til markedets evne til å ordne opp, og en enda større skepsis til myndighetenes evne til å avdekke feilprising i markedet, slik forrige Fed-sjef Alan Greenspan ofte målbar, er det ikke så rart at myndighetene ble passive tilskuere til lånefesten.

Gigantenes fall har på ny (og dessverre neppe for siste gang) lært oss nødvendigheten av gode bankdyder. Det er hvordan man bestykker skuta i gode tider som avgjør om man kommer helskinnet gjennom brottsjøene under en økonomisk nedtur. Kontrollert utlånsvekst, riktig prising av risiko, tilstrekkelig bufferkapital og stabil, forutsigbar finansiering står sentralt.

At norske banker så langt har klart seg godt, er en god attest både til norske tilsynsmyndigheter og det forutgående bankhåndverket. Betydningen av at det kun er 16 år siden den norske bankkrisen kulminerte, og at det sitter mange i norske banker med erfaring fra den perioden, skal ikke undervurderes. Når den kunnskapen etter hvert pensjoneres, er det viktig at regelverket holder fast på den.

Det er et påfallende misforhold mellom amerikanske myndigheters vilje til å åpne pengesekken for å redde bankene når krisen er der, og den manglende viljen til å gripe inn i forkant. Likevel: De har ikke noe valg nå. Var det én ting man lærte av depresjonen på 1930-tallet så var det at myndighetene aldri igjen må tillate en bankkrise å få utvikle seg til en kredittkrise, der tilgangen på kreditt strupes, slik at bedrifter går over evne, bankene får økte tap og må stramme til kreditten ytterligere osv.

Den vanskelige balansegangen er å gjøre dette, holde blodpumpen i gang, så å si, samtidig som de som har ført bankene ut i uføret - ledelse og aksjonærer - skal "straffes" slik at de ikke tar unødig mye risiko neste gang. Financial Times' kommentator Martin Wolf formulerte nokså bitende at ingen annen næring har vært tilsvarende flinke til å "privatisere gevinstene, og påføre samfunnet tapene".

Det er vanskelig å se at nye kriser kan unngås uten at regelverket strammes til. Ett av de tiltak som diskuteres, er å gjøre kapitalkravene motsykliske, slik at mer må settes til side når utlånsveksten er høy. Ikke bare gir det større reserver når krisen er der, men det gjør også de siste utlånskronene dyrere. Dermed må de som skal ta markedsandeler også betale ekstra for det.

Innstramning i regelverket er ikke uten egeninteresse for amerikanerne. For opprydningen koster blod. Det spekuleres i at myndighetene må bruke 1000-2000 milliarder dollar på å rydde opp. Dette er penger man ikke har, som må hentes gjennom økte skatter eller med større underskudd og økte innlån fra utlandet. Dersom asiatene vil, vel å merke. De siste ukene har også prisingen på sikring mot konkurs på amerikansk statsgjeld steget. Viljen til å blåse bort penger på amerikanske aktiva har garantert fått seg en knekk med denne krisen. Dollarfallet på hele 2000-tallet er en del av samme historie. Amerikanerne vil få finansiert sine underskudd, men til en stadig høyere pris. Konsekvensen blir lavere vekst i amerikansk kjøpekraft.

Et massivt kor av stemmer krever nå sterkere globale reguleringer for å hegne inn den "tøylesløse kapitalismen". Slik markeres kanskje et vendepunkt for den liberaliseringsideologi som for alvor vant frem med Ronald Reagans første presidentperiode for et kvart århundre siden. Og slik kan uke 38 i ettertid også bli stående som begynnelsen på slutten for USAs finansielle og ideologiske hegemoni.

Flere nyheter på E24.