De siste nekter å slå av lyset - foreløpig

- Vi klorer oss fast, sier viseadministrerende direktør Janne Vangen Solheim ved Janusfabrikken.

Den over 110 år gamle undertøysprodusenten på Espeland utenfor Bergen har sett utallige konkurrenter komme og forsvinne gjennom årtiene. For noen tiår siden krydde det av fabrikker som laget plagg til å ha innerst på kroppen. Nå har alle andre slukket lyset og lagt ned - eller flagget ut. Janus er alene igjen.

Det begynner å bli en del produsenter i samme situasjon. I ti-tolv bransjer som for en generasjon siden kunne skilte med kanskje flere hundre bedrifter spredd over hele landet, er det nå bare én igjen. Noen synger på siste verset, andre gjør det bedre enn noen gang - som Janusfabrikken.

- Historien har hjulpet oss til å overleve, og til å komme dit vi er i dag. Vi bruker den for alt den er verdt, forteller Vangen Solheim.

Det finnes ingen klare svar på hva som skjer når det bare blir én igjen. Forskningen på dette området er spinkelt, men flere av dem som - mot utviklingen i bransjen - tviholder på produksjonen i Norge har en del fellestrekk: De er ofte familieeide, har lange tradisjoner og en bevisst holdning til å opprettholde produksjon og kompetanse i Norge.

- Det kan være at denne enerollen skaper en slags fandenivoldsk innstilling som kan ha betydning for at den siste fabrikken i sitt slag velger å drive på videre i Norge, sier professor Knut Sogner ved Handelshøyskolen BI.

Mangelen på konkurrenter og bransjemiljøer i Norge, kan ifølge BI-professoren være uttrykk for internasjonal konkurransedyktighet hos de gjenværende bedrifter og i mange tilfeller vil det være en naturlig utvikling av internasjonaliseringen av økonomien.

Personligheten til folkene i toppledelsen, og bedriftskulturen, har trolig også avgjørende betydning for overlevelsesevnen. Hans K. Mjelva, som i 2005 tok doktorgrad på avindustrialiseringen i Norge, mener disse faktorene er undervurdert når man skal se på årsakene til at bedrifter klarer seg i Norge eller ikke.

- De som er igjen, er sannsynligvis igjen fordi de har hatt evne til å tenke nytt og hele tiden har ønsket å være i Norge. Samtidig har de, spesielt familieeide bedrifter, vært villige til å drive med litt lavere marginer enn andre. Jeg tror rett og slett det står litt på vilje om man forblir i Norge eller ikke, sier han.

Det er i tekoindustrien frafallet har vært størst. På det meste var det nesten 70 000 ansatte i denne industrien i Norge. Nå er tallet nede i 5000, og bare et fåtall av dem arbeider i produksjonen. Bransjepolitisk direktør Knut E. Sunde i industriorganisasjonen Norsk Industri velger å snu på det, når han skal forklare hva konsekvensen kan bli for den som er igjen.

- Vi har bransjer i Norge i dag som kan skilte med et utall av bedrifter, som for eksempel innen maritim industri. Disse er konkurrenter, men de samarbeider også, ikke minst innen forskning og utvikling. Og de ansatte i disse bransjene har mange muligheter. Når dette nettverket blir borte, kan impulsene forsvinne, sier Sunde.

Norsk Industri ser likevel mange eksempler på at enslige bedrifter klarer seg godt. Janusfabrikken er ett eksempel. Det har også vist seg at mye skal gå galt før en hel bransje forsvinner. Bare unntaksvis - som for eksempel i tilfellet norsk radioproduksjon - blir alle fabrikkene radert bort.

- Det kan være en styrke å være alene, og det ser ut som om noen klarer å utnytte den fordelen det kan ha. Men her er det ingen klare mønstre. Det kan slå begge veier, sier konservator Dag K. Andreassen ved Teknisk Museum.

Etter hans mening, er det trolig de ansatte som risikerer å merke utviklingen mest - når en bransje gradvis blir redusert fra flere titalls bedrifter til kun én. Andreassen tror ikke det utløser noen jubel når konkurrentene forsvinner. I stedet tror han det tvert imot skaper frykt for at nedskjæringene før eller siden vil ramme dem.

- Dette kan gå ut over maktforholdet i en bedrift, mener han.

De eksakte svarene på hvorfor akkurat den ene bedriften overlevde, finnes imidlertid ikke på forskernes eller bransjeorganisasjonenes bord. De ligger ute i bedriftene. For Janusfabrikken handler det mye om lidenskap.

- Vi drives av kjærlighet og vilje, sier Jorunn Vangen Solheim. Men hun legger ikke skjul på at det har trillet noen tårer gjennom årene. Men nå går det meste én vei. I fjor hadde bedriften en omsetning på 117 millioner kroner, og et resultat på vel 10 millioner. I år budsjetteres det med 150 millioner. Mye av veksten skyldes suksess på det russiske markedet.

- Vi så på værkartet at det var kaldt der, og bestemte oss for å satse på Russland. I fjor tredoblet vi omsetningen der.

Mens de 100 ansatte på Janusfabrikken produserer undertøy alt de makter, er det ikke til å legge skjul på at noen av de siste bedriftene av sitt slag, spesielt innen konfeksjonsindustrien, bare så vidt holder symaskinene i gang her hjemme. Skjortefabrikken Selje i Sogn og Fjordane selger 150 000 skjorter i året, men det er bare et par prosent av dem som blir sydd i Norge.

- Det er ikke mye igjen. Vi har fire-fem årsverk i produksjonen, og syr 80-100 skjorter i uken i Norge, forteller Geir Årvik.

I dette hele tatt skal du lete litt for å kunne kle deg opp med norskproduserte klær. Undertøy er ikke noe problem, en eller annen uniformslignende skjorte eller bluse kan også skaffes. Kvinner kan få kjøpt norskprodusert skjørt fra Volda, og menn har et lite utvalg av dresser fra Nordfjord å velge mellom. Sokker er det også så vidt mulig å skaffe. Og belte og regntøy likeså. Sko er det begrenset utvalg av, men fortsatt mulig å skaffe.

Så lenge det varer. Jevnlig kommer det melding om utflagging. Alfa Skofabrikk på Brandbu har vedtatt å flagge ut den siste delen av hjemmeproduksjonen i september, og det betyr at Dale Skofabrikk i Sunnfjord blir den eneste gjenværende igjen med industriell skoproduksjon.

- En æra er slutt, medgir daglig leder Børre Langum hos Alfa.

Og selv om det har høljet ned i vinter, så er det heller ikke sikkert at den eneste gjenværende regntøysprodusentene vil fortsette med produksjon her i landet. Lønnsomheten vil avgjøre det, er meldingen fra Aalesund Oljekledefabrikk. Men inntil videre er det lys i lokalene både der, i Samnanger, på Askøy og i Volda, Nordfjord, Selje, Søgne og andre steder der fabrikkene står igjen som den ene eneste av sitt slag.