Nordsjøen kan bli Europas CO2-lager

Statoil har allerede lang erfaring med lagring av CO2 under havbunnen. Selskapet var pionér da det i 1996 begynte å injisere karbondioksid fra Sleipner-gass i Utsira-formasjonen. Nå vil man bruke denne erfaringen til å tjene penger på verdens behov for å bli kvitt klimagassen CO2.

Mulige kunder kan være alt fra kullkraftverk eller industrianlegg i Europa til norske anlegg, som gasskraftverkene på Mongstad eller Kårstø. Kontakt er allerede opprettet med slike store utslippere.

–Det er stor interesse for CO2-fangst og lagring. "Alle" sier at dette er et viktig virkemiddel i kampen mot klimaendringer. Vi vil forfølge lagring av CO som en forretningsmulighet, men da trenges det vesentlig større volumer av CO2 enn de rundt en million tonn som lagres fra Sleipner hvert år. For at dette skal bli butikk, snakker vi om lagre som kan ta 10 til 20 millioner tonn i året. Da kan vi få nødvendige stordriftsfordeler når det skal investeres i transportsystemer i form av rør til lagringsplassen under havdypet, sier Kai Bjarne Lima, Statoils direktør for CO2-håndtering.

Statoil har de siste årene undersøkt et stort havområde i den sørlige del av norsk kontinentalsokkel med tanke på å finne egnede lagringsplasser. Både felt som er i ferd med å gå ut av produksjon og andre områder med de rette geologiske formasjoner er vurdert. Ett sentralt punkt er at formasjonene har en kappebergart på toppen, slik at gassen ikke lekker ut. Under slike formasjoner er det ofte porøs sandstein, som er velegnet for lagring av CO2.

Kartleggingsarbeidet er gjennomført dels ved hjelp av allerede tilgjengelige data, og dels ved informasjon selskapet selv har innhentet, blant annet ved å skyte seismikk.

Prosjektet har nå identifisert et ensifret antall områder som man mener vil være egnet for CO2-lagring. Av forretningsmessige grunner vil Lima ikke si nøyaktig hvor de ligger eller hvor mange de er.

For at CO2-gassen skal kunne lagres, kreves det først at den skilles ut og fanges. Denne del av CCS-prosessen står for 60 til 80 prosent av kostnadene, og det foregår forskning rundt denne del av kjeden både på Mongstad og andre steder. Statoil vil konsentrere seg om den rimeligere lagringsdelen, hvor selskapet har kompetanse opparbeidet over flere år. Transport kan skje via skip eller rør fra oppsamlingsplasser på land.

–Lagringsstedene må både ha den nødvendige kapasitet og oppfylle krav til sikkerhet mot lekkasje. Etter at vi nå har identifisert egnede områder, vil vi arbeide videre med disse for å kartlegge egenskapene mer i detalj i forhold til kravene til et lager. Boring av brønner kan også bli aktuelt. Formålet er å søke myndighetene om lisens til å bruke dem som lagre, sier Lima.

Han mener at dersom alt går etter planen, kan lagrene være klare i 2015/2016. Samtidig understreker han at det er flere sentrale forutsetninger som må være oppfylt før planene om lagring kan gjennomføres så tidlig, deriblant offentlige tilskudd.

–Det er viktig at lagringen etter hvert blir selvgående økonomisk, men jeg tror ikke at vi får utslippspriser på CO2 som gjør det lønnsomt å fange, transportere og lagre CO2 før i 2018/2020. Dermed kreves det betydelig offentlig drahjelp i mellomtiden i form av økonomiske bidrag. Dessuten må lisensregler og et juridisk rammeverk være på plass, sier Lima. På dette punkt er det allerede tatt viktige skritt ved at EU nå skal implementere et rammedirektiv for lagring, samtidig som et lignende norsk forslag er under utarbeidelse. Dessuten gjenstår bare ratifiseringen for et direktiv som tillater transport av CO2 over landegrensene.

Les flere nyheter på E24