Nei til rangering, ja til belønning

La meg først understreke en viktig ting: Aftenpostens overskrift og forsideingress søndag 26. juli ga et totalt feilaktig inntrykk av Høyres forslag. Den som leser saken og våre konkrete punkter vil se at det overhodet ikke dreier seg om rangering av elever, verken 1. klassinger eller andre. En slik rangering har lite for seg. Skolen er ikke som toppidretten. Det finnes ikke bare en mulig vinner. Det er i utgangspunktet ingen begrensning på hvor mange som kan få gode resultater.

Men jeg er ikke flau over å foreslå at vi skal belønne også gode, faglige prestasjoner i skolen. Det har vært og er alt for mye misforstått likhetstankegang i norsk skole. Vi har et skolesystem som verken har klart å løfte de svakeste elevene eller gi de flinke nok utfordringer. Derfor har vi kommet med flere offensive forslag.

• Få flere kunnskapskonkurranser mellom klasser og skoler. For eksempel etter modell fra mattekonkurransene Abelgøy og KappAbel (hvor elever fra Telemark har utmerket seg godt de siste årene).
• Mulighet til å ta ferdighetsknapper også i fag som norsk og matte, etter mønster fra svømmeknappen (PDF) eller gangesertifikatene — en symbolsk påskjønnelse for å oppnå læringsmål.
• Tilbud om sommerskole til alle elever over hele landet. Både for de som trenger oppfølging og for de som trenger ekstra utfordringer.
• Åpenhet om skolens faglige resultater slik at utviklingen kan følges over tid
• Fritt skolevalg.

Vi har i alle år hatt mulighet til å ta svømmeknapper i den norske skolen. Det er ferdighetsknapper, et håndfast bevis på at elevene har oppnådd et resultat. De gis ikke uten innsats og de gis ikke hvis du ikke oppfyller kravene. Slike ferdighetskonkurranser gir den enkelte et mål å strekke seg mot – og en belønning når målet er nådd.

På samme måte får elevene på mange barneskoler et mattesertifikat når de har lært seg gangetabellen eller et diplom for å lese et bestemt antall bøker. Slike ordninger er strålende og jeg tror de motiverer elevene til innsats, på samme måte som karakterer kan gjøre det. Som her i et eksempel fra min egen hjemkommune.

Disse forslagene må ikke tres ned over hodene på skolene. Vi har elendig erfaring med politisk sentralstyring i skolen. Snarere må det være tilgjengelige tilbud, slik svømmeknappene er i dag.

Det er heller ikke en utømmende liste over alt som må gjøres i skolen. Langt i fra. For eksempel står det lite om det kanskje viktigste punktet: Få flere flinke lærere inn i klasserommene og gi skikkelig etterutdanning til de som er der. Men det er forslag som kan bidra til å øke lærerlyster og ”læringstrykket” i skolen.

Det har nærmest vært tabu å snakke om slike ting i offentligheten, som om konkurranse, krav og belønning er fy-ord. Men det er ikke slik at alle elever er like, og hvis vi later som om det er tilfellet gjør vi alle en bjørnetjeneste.

Det er også venstresidens store utfordringer. Den likhetsskolen de har skapt har verken gitt likhet eller kunnskap. Snarere har den sviktet både de som trenger hjelp og de som trenger utfordringer. Vi trenger en skole som motiverer til lærelyst og gir kunnskap, og som ikke er redd for å stille krav, motivere elevene til å gjøre sitt ytterste eller belønne ekstra gode resultater.