Norge kan bli
et normalt land

Inntektene fra olje og gass har gitt Norge ekstrem handlefrihet. Debatten om bruken av pengene er ganske absurd, når man låner øre til Siv Jensen kan man få inntrykk av at vi sparer nesten alt. Men hvis vi ser på Statsbudsjettet for 2010 – altså det vi er midt inne i – er det virkelig ikke slik. Statsbudsjettet for 2010 har beregnet utgiftene til å være på i alt 907 milliarder, mens statens inntekter er kalkulert til å være på 974 milliarder. Det gir et overskudd, men det overskuddet er ganske skjørt. Staten tar inn om lag 220 milliarder kroner på skattelegging av petroleumssektoren, og bruker altså opp 154 av disse milliardene på løpende drift av landet.

Takket være det digre fondet som nå kalles Statens pensjonsfond utland, er reservene fortsatt enorme. Imidlertid burde noen hver bli litt lange i maska over det faktum at nesten 16 prosent av statens utgifter kommer fra vår forvaltning av olje- og gass-ressursene. Med tanke på hvilke helse- og trygdeutgifter vi får i fremtiden er det en ganske ekstrem idé å bruke mer nå. I 2012 er det 67 år etter 2. Verdenskrigs slutt og da begynner de store etterkrigskullene å rulle inn på utgiftssiden i statsbudsjettet. Det er om ti år at vi virkelig vil merke det. Og om 20 år.

Dessverre er det ikke bare utgiftene som vil stige i årene fremover, kanskje blir også inntektene drastisk redusert. Vi ble lenge fortalt at gass skulle være den nye oljen – når oljeressursene i Nordsjøen ble gradvis tømt, skulle vi som nasjon bare lene oss på de enorme gassreservoarene. Og gassprisen den ville være høy, den også. Men dessverre – eller heldigvis – så blir det muligens ikke slik. Ny teknologi gjør at man kan utvinne gass som ligger lagret i tunge bergarter, slik som skifer.

Da blir store gassimportører som USA mindre avhengig av import, og gassprisene på verdensmarkedet kan synke. Å tro at det ikke skader norske gassinntekter er ganske optimistisk. I tillegg kan en klimaavtale gjøre alle typer fossile brennstoff mindre attraktive, og da er det ikke sikkert at vindmølleparker i Nordsjøen kan erstatte inntektstapet som vil oppstår.

Vi har opplevd en ekstremt privilegert periode i norsk økonomi, sannsynligheten for at dette nettopp er en periode og ikke en permanent tilstand, er stor. Ikke bare på grunn av de faktorene som her er nevnt, men fordi en generell erfaring fra historien er at stabilitet over tid sjelden blir oss til del. Det er kanskje vanskelig å tenke seg at et land som vårt kan rammes av ulykker og katastrofer, eller i det minste økonomiske motbakker, men det betyr ikke at det ikke kan skje.

Det hadde vært hyggelig om det sank inn der ute i landsforeningen av hylekor. At det er blitt en legitim politisk strategi å sutre er kanskje en lav pris på betale for de enorme rikdommene som er blitt oss til del, men sett i et bittelittegrann større perspektiv så er dette rent ut pinlig. Det kan jo ikke være en mening i at vi hvert eneste år skal tilføre statsbudsjettet så enorme overføringer fra en ressurs som virkelig ikke lar seg fornye. Det må være mulig å brødfø seg selv og sitt land gjennom noe så gammeldags som arbeid. Det hadde i det minste vært en anstendig ambisjon.

Når velstående mennesker i et svært rikt land klager over at staten ikke kan senke skattene og øke forbruket, så er ikke det bare et uttrykk for at man ikke skjønner hvordan man raderer ut konkurranseutsatt næring. Det begynner også å minne om noe som er verdt en diagnose.

Flere nyheter på E24.