Norsk fisk avhengig av EU

Norsk fiskerinæring sliter med å tjene penger. Det kom frem under den nylig avsluttede fiskerimessen i Trondheim. En av de største utfordringene for fiskerinæringen er dårlig markedsadgang for norsk fisk og fiskeprodukter i EU, og mangel på forutsigbarhet i avtaler om kvoter med EU-landene.

EU er Norges viktigste marked for eksport av fisk og fiskeprodukter. Bare i 2006 utgjorde eksporten til EU 22,7 milliarder kroner. Dette er 62 % av den samlede norske eksporten som i 2006 var på 35,6 milliarder kroner.

Men, som Regjeringen selv sier; markedsadgang for norsk fiskeriprodukter til EU (nedfelt i EØS-avtalens protokoll 9) må anses å være utilstrekkelig for å dekke norsk fiskerinærings samlede eksportinteresser.

Hvorfor? Jo fordi avtalene ikke gir tollettelser på bearbeidede fiskeprodukter av laks, makrell, sild, reker, kamskjell og sjøkreps. På disse produktene ilegges norske fiskeriprodukter en straffetoll på ofte tjue prosent – noe som i et svært konkurranseutsatt marked begrenser utsiktene for eksport av norske fiskeprodukter til Europa. Derfor investerer også Aker Seafoods og andre i foredlingsselskaper innenfor EU.

Det er synd. For det er i foredling at den største verdiskapningen og sysselsetningspotensiale ligger. Siden EØS-avtalen trådde i kraft er det lagt ned 120 bedrifter i hvitfiskindustrien og den samlede foredlingsindustrien har tapt 750 millioner kroner. Dette er bedrifter som har dannet livsgrunnlaget for generasjoner av mennesker langs kysten.

EUs høye tollsatser på fiskeprodukter er utvilsomt en av hovedårsakene til denne utviklingen. For EU beskytter sin egen fiskeindustri ved å ilegge høye tollsatser for varer med høy grad av bearbeiding. Men så lenge vi ikke deltar i EUs egne forhandlinger er det ikke annet enn logisk at de velger å beskytte sin egen industri overfor andre land.

Umiddelbart vil et norsk medlemskap i EU ikke forandre våre fiskerimuligheter i egne og internasjonale farvann. Da EUs fiskeripolitikk i sin tid ble utviklet kom ressursfordelingen til ved å avspeile det eksisterende og historiske fiskeriene som de enkelte medlemslandene hadde. På samme måte ville man med et norsk medlemskap ta et "foto" av det eksisterende norske fiskeri og tildele Norge rettigheter som avspeiler dette. Det ville således ikke være mulig for andre EU-fartøyer å fiske norsk fisk i de områder hvor vi vil have eksklusiv rettighet – med mindre annet avtales mellom landene.

Nettopp denne fleksibiliteten, at landene i EU problemfritt kan bytte kvoter mellom hverandre, medvirker i stor grad til å sikre forutsigbarhet og lønnsomhet i fiskenæringen.

Med medlemskap vil vi i økende grad kunne utnytte disse byttemulighetene – noe som er særlig relevant for pelagiske arter som sild og makrell, som migrerer over store avstander. Bare se på konflikten rundt makrellen som i 2009 hadde forflyttet seg fra norsk til EUs og islandske soner. Norge fant til slutt en løsning men først i januarmåned hvor kvaliteten på fisken tradisjonelt er dårligere og prisene lavere.

I ettertid hevdet norske myndigheter i forhandlinger med EU-landene at norske fiskeres tap av makrellkvoter tilsvarte en eksportverdi på én milliard kroner. Klimaforandringer kan medføre ytterligere forstyrrelser og endringer av de vanlige migrasjonsmønstrene for mange andre arter, noe som tilsier at lignende ’makrell-kriger’ vil kunne oppstå på flere fronter i tiden fremover. Mangel på langsiktig avtale med EU gir med andre ord intektstap i milliardklassen.

Norge har svært dyktige forhandlere. De er ikke redde for å spille EU-landene opp mot hverandre for å oppnå konsesjoner og gjennomslag. At denne forhandlingstaktikken ikke blir sett særlig pent på av EU-landenes forhandlere for så være.

Men at en av våre viktigste eksportnæringer, og livsgrunnlaget til små kystsamfunn i tillegg til industribedrifter som Aker Seafoods, er avhengige av årlige forhandlinger mellom Norge og EU, er ikke et godt utgangspunkt for å sikre stabilitet og forutsigbarhet for en fremtidig bærekraftig norsk fiskerinæring.