Om industriell dynamikk

Sonar (asdic) ble utviklet av de allierte under 2. verdenskrig som et redskap i jakten på tyske ubåter. En hyppig irritasjon hos sonar-operatørene var imidlertid ekko fra stimfisk som eksempelvis sild. Dette problemet ble fanget opp av foretaksomme personer med tilknytning til norsk fiskerivirksomhet for eventuelt å kunne utnytte sonar kommersielt.

Et samspill mellom Forsvarets Forsknings Institutt (FFI) i Horten og Havforskningsinstituttet resulterte i at verdens første fiskerisonar ble montert om bord i havforskningsfartøyet "G. O. Sars" i 1949. Det eventyrlige sildefisket på 1950-tallet og Simonsen Radio (Simrad), som overtok rettighetene til FFIs sonar i 1953, er blitt historie. Det fremvoksende norske akustiske miljøet, sammen med vitenskapelig personell ved NTH (NTNU), resulterte senere i dannelsen av ultralydselskapet (GE) Vingmed, og la i fortsettelsen grunnlaget for norsk offshore seismisk kompetanse og tilhørende selskaper utover på 1970- og 1980-tallet.

Det var en forfordeling av norske virksomheter når det gjelder offshore olje- og gass-feltutbygginger i perioden, men industrialiseringen som sådan fikk forløpe uhildet. Når nå næringsminister Trond Giske antyder at offshore vindturbiner kan danne grunnlaget for et nytt industrielt eventyr, bør man imidlertid være på vakt. Man kan ane lysten til å forfordele noen på bekostning av andre, uten at man verken ser dynamikken i industrialiseringsprosesser eller eventuelle uheldige konsekvenser.

Det er helt riktig at en fremvoksende interesse for fornybar energi kombinert med motstand mot ødeleggelse av landskapsprofiler, samtidig som at energiressursene (vind) er betydelig større til havs, gjør at Norskehavet fremstår som et svært interessant område for installasjon av offshore vindturbiner. Imidlertid medfører krevende klimatiske rammebetingelser med hensyn til vind, sjø og isdannelse, til at utfordringene med hensyn til drift, vedlikehold og regularitet er store.

Dette gjør at behovet for overvåkning, kontroll og autonomitet til vindturbiner blir betydelige. Å reise ut til en offshore vindturbin park, med bølgehøyder på 5 meter eller mer for å bedrive vedlikehold eller reparasjon, er ikke praktisk mulig. Faller en enhet ut, vil den representere død kapital i sannsynligvis lang tid fremover.

For å redusere belastninger på offshore vindturbiner er vekt en viktig faktor. Dette gjør at kompositt-materialer peker seg ut som høyaktuelle konstruksjonsmedier med unike vekt-styrke egenskaper. Etablert kompetanse fra båt- og skipsbyggingsvirksomhet gjør at tilvirkning av støpeformer for rotorblader og generell kompositt – erfaring, kan utgjøre mange kompetente underleverandører. Ny ultralydteknologi, opprinnelig utviklet av NTNU-ansatte og andre norske selskaper for diagnostiske og terapeutiske anvendelser (kreftbehandling), passer ypperlig både til kvalitetssikring av produksjonsprosesser for kompositter, men også som sensorer for å påvise is og løpende belastninger på rotorblad og struktur.

Dette er bare noen få eksempler på hvor kompleks en industriutvikling kan være, og at teknologier utviklet for et område kan finne alternative anvendelser langt utenfor hva man kunne forestille seg i utgangspunktet. Det er en levende oppfatning her i landet at det er mulig å forutse industrielle eller samfunnsmessige vinnerbransjer, og at "spesielle tiltak" bør iverksettes. Kanskje kan dette rett og slett være kontra-produktivt på sikt.

Nok en gang er det behovet for generelle, stabile og forutsigbare rammebetingelser som kan stimulere og belønne individuell skapertrang og derav gi grobunn for videre samfunnsbygging, som er det som er påkrevet.

Gunnar er forfatter av en offshore vindturbin – patentsøknad. Denne har blitt presentert til sentrale aktører innenfor energibransjen.