«Paa Mandvognen»

— Her har det jaggu skjedd ting, sier Nygårdshaug idet herrene setter beina på den nye Teaterplassen bak Det åpne Teater på Grønland.

Nygårdshaug bodde årevis i strøket, i Friis gate, og valget av bopel var i hvert fall ikke motivert av nærheten til et kontinentalt, sydende restaurantliv. Det ble mest turer til Lompa, som han heller ikke har opplevd i sin nye inkarnasjon.

— Dette er gentrifisering i praksis, fastslår Eggen.

Og det tar seg slett ikke verst ut. Teaterplassen er omkranset av kafeer og spisesteder, hvorav juvelen i kronen — årsaken til at vi er her — er Vognmand Nilsen. Ryktene har lenge gått om gunstige pris/kvalitetforhold i det moderne, brasserieaktige restauranten i Rubina Ranas gate. Rana var Ap-politikeren fra Pakistan (1956-2003), som bl.a. var den første innvandreren som ledet en norsk 17. mai-komité. Selv gikk hun foran i toget i bunad, til rasistenes store forargelse. En fin gestus av Oslo Kommune å gi henne denne gatestumpen.

— Riktig et sted å sitte og mimre over ideen om det fargerike fellesskapet, mumler Eggen, som tilfeldigvis samme dag har sett den beryktede filmen Fitna. — Skal man tro det som påstås der, skal det bli tynt både med farger og fellesskap framover.

— Nei, når jihadistene har tatt makten og innført "Eurabia" blir det vel ikke lett å få seg et glass vin på Grønland lenger?

— Montro om de har planer for dette torget, spekulerer Eggen, — Kanskje det er her de vantro skal slepes ut og motta de tilskrevne førti piskeslag for sin drukkenskap?

I samme øyeblikk mottar vi en nydelig hvitvin fra Vognmandens lille men ikke uinteressante liste, en Puligny Montrachet 2004 fra René Lequin-Colin som vi mener bør gå til de første rettene. Dette er en fyldig burgunder med fine fruktaromaer og distinkt mineralitet. Vognmand Nilsen forlanger kr 625 for flasken, mens statsmonopolet tar 270 kr. Det er en sympatisk kalkyle.

— Koranen, erklærer Nygårdshaug mens han snuser på den gullgule nektaren, — er det mest misforståtte av alle religiøse skrifter.

— Mulig det. Tenker du på noe spesielt?

— Ja, dette med vinforbudet. For det som står i den arabiske originalteksten er at de troende skal styre unna noe som heter "khamr". Og "khamr", skjønner du, det er søt daddelvin.

— Daddelvin suger?

— Nemlig. Daddelvin suger. Og man får jævlig skallebank av den. Så mens Allah i sin visdom og omsorg har prøvd å advare de troende mot dette skvipet ... så har de tatt budskapet helt ut av konteksten og lagd det rene godtemplar-vanviddet av det.

— Har du tatt opp dette med Islamsk Råd, Nygårdshaug?

— Noen burde gjøre det.

Vel, i øyeblikket har vi mer presserende og verdslige oppgaver.

Vi har bestilt en femretters meny. Den skiftes ut ukentlig og koster kr 525, som må regnes som svært konkurransedyktig. Spesielt når menyen er generøs nok til å romme en liten hvilerett, samt en appetittvekker som vi straks får servert — et tynt stykke oksetunge med syrlig selleri/gulrot-julienne, olivenolje og litt crême fraiche.

En god forsmak på Vognmand Nilsen, hvor det straks må fortelles at vi trives godt. Det er høyt under taket i lokalet, som er bygget rundt en elegant bar. Selv er vi plassert like under en diger flatskjem som postmoderne skjelmsk viser fisker i et akvarium. Pop-reggaen er anelsen for høy, men det kan komme av at lokalet var under halvfullt. Vi blir oppvartet fyrstelig av en servitrise som snakker svensk, men som vi aner har sine forfedre betydelig sør for Malmö.

Første riktige rett er så god som man kan forlange. En suppe på sjøkreps er dandert med et lite stykke sprøstekt piggvar og en klatt safran-aïoli. Den er kremet, men her er det lokket frem nok skalldyrsmak og sødme til at suppa ikke oppleves som fet og blass. En presis mengde chili gir ytterligere smaksløft. Det er ikke overvettes avanserte saker, men skal man på død og liv reparere noe som virker? Vår hvite burgunder går dessuten strålende til.

Da fiskeretten serveres, glir en liten skuffelse over herrene idet de oppdager at stykket med skinnstekt torsk ikke er stort større enn fisken som var garnityr i suppa. Dobbelt leit fordi fisken er så god; den er sprø utenpå og faller fra hverandre i saftige flak. Den serveres med noen rødbet-terninger og rødbetfarget mograbieh, også kalt "perle-couscous", egentlig en form for pastakuler av semulegryn.

— En artig idé, selv om det ikke gjør all verden for meg, mener Eggen.

— Men den ideen som virkelig er god, er å servere torsken med rogn. Den gjør positivt av seg.

Rognen er posjert og har en interessant dialog med sin "mor" der på fatet. Sausen er brunet soyasmør. Det er en rett som bare nesten sitter, må vi si. Man kunne f.eks. gitt torsken en smule mer salt.

I den grad vi er hensunket i noen sløvhet, skal hvileretten avhjelpe denne. Det er et lite beger blodappelsin-sorbet, bestrøket med sirupstykk vodka rett fra fryseboksen. Den helt riktige blandingen av syre, kulde og brennevinsbitt for å gjøre ganen klar til innsats igjen.

Så forlanges innsats nesten øyeblikkelig. En for oss ny servitrise kommer med kjøttretten før vi har rukket å ta stilling til noen rødvin til, og bestillingen blir dermed nokså panikkartet — det blir et glass Barbera d’Alba 2005 fra Ceretto (kr 75) som med sine markante tanniner nok hadde passet bedre til en mer fettrik rett.

Kjøttretten er visuelt slående i sin enkelthet. En skive nydelig stekt ytrefilet av okse på portvinsaus, med vårløk-sautert skorsonerrot og kikertpuré.

— En hommous, rett og slett? spør Eggen, men servitrisen er usikker på hva en hommous er. Det kan tilgis, selv på Grønland.

— Det går ikke an å kalle det hommous, mener Nygårdshaug. — Her fins verken tahini, sitron eller hvitløk. Isteden har de lokket fram sødmen fra kikertene.

Det er veldig godt. Svartroten er sautert med en form for syre (vin?) som gir nødvendig smakskontrast, og kjøttet er mørt og smaksrikt. Ytrefileten regnes ofte ikke som "fin" nok for restaurantmenyer, noe som i våre øyne er det rene tøys.

Vi prøver et glass portvin til oster og dessert, en Taylor'’s Late Bottled Vintage 2001 (kr 44 pr glass). Osten serveres med litt syltet aprikos som ikke gjør så mye fra eller til (unntatt for Nygårdshaug, som stadig nekter å spise søtt tilbehør til osten), og perlen på ostefatet er en suverent moden Epoisses. Stykket er imidlertid mikroskopisk.

Litt av den samme småskårenheten opplever vi med desserten, som forøvrig er oppfinnsom. Det er en gulrotkake på størrelse med St. Olavs orden, omgitt av noen appelsinglaserte vårgulrøtter, bringebærcoulis og yoghurtis. Den er borte som et sukk.

Kvelden er ennå ung, og det er like mye for å forlenge den som av naken sult at vi kommer på ideen å prøve to desserter til. Man har råd til det her.

Eggen bestiller en cappuccino-bavaroise med Bailey’s- og mokkasaus med syltede kirsebær (kr 125), mens Nygårdshaug prøver limeterten med marengslokk og pistasjeis (kr 115). Mens terten har sprek syre og lime-aroma er bavaroisen i sin essens en ørliten pudding som leder tankene i retning av den mest kvalmende alkoholdrikken vi vet om. Men vi angrer slett ikke, og det blir ikke mange dessertmolekylene igjen på asjetten denne gangen heller. Skyldes det at dessertene er så fantastiske eller at porsjonene er så små? Litt både òg, faktisk.

— Det blir bedre når jihadistene overtar landet, trøster Eggen. — Man kan si mye fælt om muslimske fundamentalister, men de regner ikke fråtseri til dødssyndene.

Flere saker på E24 Eksklusiv

LYST PÅ DESSERT? HER ER TRE GODE ALTERNATIVER: Søte sjokofristelser