Høyesterett godkjenner lureri

At flertallet i Høyesterett i den såkalte Lognvik-saken faller ned på bankens side, er til å bli vettskremt av, skriver sjefredaktør Tom Staavi i Dine Penger.
TAPTE: At Halvor Lognvik og sønnen tapte mot Storebrand i Høyestrett, er skremmende, mener sjefredaktør Tom Staavi. Foto: Taral Jansen / Dine Penger
TAPTE: At Halvor Lognvik og sønnen tapte mot Storebrand i Høyestrett, er skremmende, mener sjefredaktør Tom Staavi. Foto: Taral Jansen / Dine Penger

Strukturerte spareprodukter med lånefinansiering er en idiotkonstruksjon, laget med den hensikt at bankene kunne tjene millioner, for ikke å si milliarder, på kunder som ikke hadde en rød øre å kjøpe spareprodukter for.

At flertallet i Høyesterettsdommen i den såkalte Lognvik-saken likevel faller ned på bankens side, gir tre mulige tolkninger:

1. Flertallet er livredde for hva konsekvensene av en fellende dom ville bety for det norske bankvesen som da må ut med store erstatningssummer til sine kunder.

2. Kunnskapen om elementær finans er så lav i Høyesterett at rettsikkerheten i saker knyttet til økonomi er alvorlig truet.

3. Høyesterett gjør det de skal, Norge har ikke et lovverk som kan hindre bankene fra å forlede og loppe sine kunder i stor skala.

Uansett hvilken tolkning som er riktig, er den til å bli vettskremt av.

Les også økonomiredaktør i Aftenposten Ola Storengs glimrende kommentar om samme sak.

Lognvik-saken
Halvor Lognvik er utdannet ingeniør og er bonde fra Telemark. I 2006 kjøpte han, etter påtrykk fra sin rådgiver, et strukturert spareprodukt av Storebrand for totalt 1,5 millioner kroner.

Men siden Lognvik ikke hadde disse pengene på bok, var Storebrand så inderlig greie at de lånte ham hele beløpet.

Ikke bare lånte Storebrand ham investeringsbeløpet, Storebrand skulle jo også ha sitt. Dermed endte Lognvik opp med å låne penger til tegningsprovisjonen og etableringsgebyret for lånet, til sammen 50.250 kroner utover investeringen.

Og jammen klarte ikke Storebrand å by den samme pakken til Halvors student-sønn, Harald Lognvik. Noen dager etter hadde også Harald tegnet seg for 1 millioner i samme struktur, med et lån på 1.034.000 kroner.

I løpet av fire aprildager i 2006 tjente med andre ord Storebrand 84.250 kroner på to småsparere som måtte lånefinansiere hele sparingen.

De hadde altså ikke en krone ledig å sette inn i produktene. Smak på tallet 84.250 kroner for noe som i stor grad er luft. Bør det ikke ringe en bjelle hos flertallet i Høyesterett?

Men dette er selvfølgelig bare en liten andel av hva Storebrand tjente, det skulle komme mer. Noe Storebrand selvfølgelig visste.

Idiotiet
Å lånefinansiere et strukturert spareprodukt, betyr at du låner en stor pott penger som fordeles på følgende tre formål:

1. Mesteparten plasseres rett i et bankinnskudd eller i en obligasjon (utgjorde omlag 85 prosent av Lognvikenes lån), der renten er lavere enn lånerenten.

2. Bankens gebyr (utgjorde omlag 4 prosent av Lognvikenes lån).

3. Kjøp av en opsjon til markedspris (utgjorde omlag 11 prosent av Lognvikenes lån).

Med andre ord finnes det, langt ned i et strukturert spareprodukt, en liten klump som kan ha verdi: Opsjonen eller derivatet nevnt i punkt 3 over.

Dette er et veddemål på utviklingen i et på forhånd avtalt finansmarked. Hadde bankene solgt Lognvikene bare denne delen av produktet med et fornuftig gebyr, skulle i alle fall jeg holdt tyst.

Men hvilken idiot ville, hvis han visste hva han gjorde, frivillig lånt penger til formålene 1 og 2?

Å låne penger til for eksempel 7 prosent rente for å plassere dem til 5 prosent rente? Og samtidig betale 4 prosent av lånesummen for å få lov til å gjøre noe så dumt? Et gebyr du også lånefinansierer.

Jeg har stilt dette spørsmålet til ansatte i finansbransjen når jeg har hatt dem på tomannshånd og i private sammenhenger. Og de reagerer unisont med hånlatter.

Selvfølgelig vil ikke folk med et snev av kompetanse innen finans gjøre noe så dumt.

Tillit
Vel, begge Lognvikene gjorde dette. Ikke fordi de er idioter, men fordi de ikke skjønte fullt ut hva de kjøpte. De hadde tillit til rådgiveren sin.

Det kan de selvfølgelig klandres for. De burde satt seg bedre inn i produktet før de signerte. De burde sjekket enda mer for å gardere seg mot lureriet.

Eller burde de det? Bør vi akseptere at bankene kan forlede kundene til å gjøre noe som er uhyre dumt?

For Storebrand skjønte hva de solgte. Alle bankene som solgte disse produktene skjønte selvfølgelig det. De skjønte at brorparten av denne produktpakken var det komplette dårskap. Men de frydet seg. Pengene rant jo inn.

Flertallet i Høyesterett konkluderer med at det ikke er ulovlig for norske banker å forlede sine kunder på denne måten.

Bjellene ringer
I en verden der bankene også er opptatt av sine kunders ve og vel, bør en kunde i stedet for å lånefinansiere et dyrt spareprodukt heller fått råd om månedlig sparing.

La oss tenke oss at Lognvikene kunne spart til sammen 6.000 kroner pr måned. I løpet av ett år i et godt aksjefond, vil Storebrand da tjene kanskje 900 kroner på far og sønn. Det var for lite for banken.

I og med at de klarte å overtale Lognvikene til å lånefinansiere en struktur, tjente banken 84.250 kroner i det øyeblikket begge signerte. Høyesterett, bjellene ringer!

Mindretallet gir håp
Mindretallet med én stemme, dommer Endresen, viser at han har skjønt hvor alvorlig dette er. Hans konklusjon er at disse produktene strider mot god forretningsskikk. Men han har skjønt enda mer.

Derivatdelen, veddemålet, i produktet hadde en verdi, skriver Endresen. Han mener derfor at kunden ikke kan kompenseres som om investeringen ikke hadde funnet sted.

Avtalen, mener han, må modifiseres på en slik måte at man etablerer en balanse i den.

I korte trekk mener denne dommeren at kostnadene Lognvikene ble påført som følge av lånet som gikk til obligasjonene samt tegningsgebyrene dette påførte dem, bør refunderes.

Mindretallet i Høyesterett mener med andre ord at den delen av produktet som var idioti, bør raderes ut av den opprinnelige avtalen og tapet bør erstattes. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Ingen nåde
Spørsmålet er hva som nå skjer? Den mer omtalte Røeggen-saken ligger i skrivende stund til vurdering i Høyesterett. Hvis Høyesterett tar den inn til behandling, kan vi jo håpe at dommerne får et raskt kurs i elementær finansteori før de gyver løs.

Hvis Høyesterett avviser Røeggen-saken, er konklusjonen klar: Som kunde må du sky bankenes rådgiverapparat som pesten. Ikke fordi alle bankrådgivere er råtne epler, men fordi du ikke vet hvem du kan stole på.

Og velger du feil og lar deg lure, får du ingen nåde i det norske rettsapparat.

På forsiden nå