Mer penger til skolen?

Med teknikk og vitenskap har vi fravristet naturen dens hemmeligheter og hevet oss over den så godt det går. Det er ikke uten grunn man snakker om penger brukt på utdannelse som investering i menneskelig kapital.

Men de som tror at jo mer penger man bruker på skolen desto mer kunnskap kommer det ut av den bør tro om igjen. De bør gjøre seg den umak å se på resultatene av de skoleundersøkelser OECD har gjennomført i en rekke år (OECD: Education at a Glance 2009). Det mangler ikke topplassering for Norge, men den gjelder pengebruk per elev. For resultatene ser det annerledes ut. Når det gjelder andelen 15-åringer med topprestasjoner i realfag kommer Norge på 22.- 24. plass blant 30 land, på 21. plass i matematikk, og på 17.-18. i lesing. For all del: vi er i godt selskap. Luxembourg og Island ligger omtrent likt med Norge i realfag og matematikk, mens våre leseferdigheter er de samme som i Sveits.

Det er de rikeste landene som bruker mest penger på skolen; i toppen finner vi Luxembourg, USA, Norge, Island (dette var før bankene kollapset), Danmark og Sveits. Det er i og for seg naturlig at rike land bruker mest penger på skolen uansett resultat. Utdannelse er en arbeidsintensiv virksomhet, og for å få rimelig oppegående folk til å arbeide i skolen må de betales på linje med folk i næringslivet. Men ser vi på dem som scorer høyest i realfag, finner vi Finland på topp, etterfulgt av Hong Kong, New Zealand, Japan og Taiwan. Ingen av disse ligger særlig langt etter Norge når det gjelder rikdom målt i BNP per innbygger, så det er all grunn til å tvile på at det er noen en-til-en sammenheng mellom de penger som brukes på skolen og de resultater man oppnår.

To ting som heller enn økt pengebruk kunne forbedre norsk skole er privatskoler og disiplin. Større innslag av privatskoler som er opptatt av å formidle kunnskap og ikke en eller annen religiøs vrangforestilling ville kunne heve standarden for skolesektoren generelt. Slike skoler ville konkurrere om betalingsdyktige foreldre ved å tilby bedre utdannelse enn andre, og det ville de kunne gjøre ved å tiltrekke seg bedre lærere og betale dem bedre enn de offentlige skoler. Dette ville heve nivået i skolene generelt ved å gi de øvrige noe å strekke seg etter. Selvsagt måtte man da akseptere en inndeling i bra og mindre bra skoler, men det har vi jo allerede uansett. Det er nu en gang slik at det som bringer verden fremover er at noen er flinkere enn andre.

Når det gjelder disiplin, er det liten tvil om at den er blitt utvannet opp igjennom årene. Skoler er institusjoner for kunnskapsformidling og ikke varmestuer hvor ungene holdes borte fra gaten mens mamma og pappa er på jobb. Uten disiplin og konsentrasjon blir det ingen læring. Antakelig er det bedre å feile i retning av hard disiplin enn i den andre retningen.

Lee Kuan Yew, mangeårig statsminister i Singapore, gikk i sin ungdom på Raffles Institution, en engelsk privatskole i Singapore. I sin autobiografi forteller han om sin tid på skolen. ”Jeg har aldri forstått hva europeiske skolefolk har imot kroppslig avstraffelse. Meg gjorde den aldri noe vondt.” Den unge Lee Kuan Yew hadde den uvane å stå litt seint opp om morgenen, og to ganger kom han for seint på skolen. Den som kom for seint tre ganger fikk stryk med spanskrøret. Da han kom for seint for tredje gang, ble han kalt inn til rektor. Rektor kjente ham godt som en fremragende student, men regler er regler og til for å overholdes. Lee Kuan Yew fikk tre ordentlige slag på baken, dog med buksene på. Han kom aldri mer for seint på skolen.

Det gikk bra for Lee Kuan Yew. Han gikk videre til universitetsstudier i London og Cambridge. Under hans ledelse utviklet seg Singapore fra en lutfattig brittisk koloni til ett av verdens rikeste land. Men så er da Singapore det nærmeste vi kommer til ett opplyst enevelde.