Regnskog: Naive Norge

Denne uken er statsminister Jens Stoltenberg vert for en internasjonal konferanse om bevaring av tropisk regnskog. Konferansen er et ledd i arbeidet med å lage et system for at rike land gjennom pengestøtte kan bidra til å redde regnskogene. Samtidig inngår Norge en avtale med Indonesia der vi skal betale for at Indonesia begrenser sin avskoging til et nivå som man skal forhandle om.

Ingen ting ville være bedre enn om de lykkes, og at avtalen med Indonesia viser seg effektiv. De tropiske regnskogene er under sterkt press, ikke minst fra mennesker og bedrifter som har behov for nytt jordbruksland. Anslagsvis 10 – 15 prosent av de globale utslippene av CO2 kan tilbakeføres til ødeleggelse av tropisk regnskog. Og disse skogene er også særdeles viktige for det biologiske mangfoldet på kloden.

Men det kan vise seg svært vanskelig, om ikke umulig, å lage et system som gjør at rike lands penger effektivt kan redde regnskog. Realistisk sett er det også vanskelig å si hvor mye skog som til syvende og sist blir reddet av den nye avtalen med Indonesia.

Troen på at det kunne være mulig å redde regnskog med penger, endog til en billig penge, fikk gode vekstvilkår med Stern-rapporten, som kom høsten 2006. Denne rapporten, som var bestilt av daværende statsminister Tony Blair, konkluderte nemlig med at det å stoppe avskoging i tropene både ville ha meget lave kostnader og kunne gi store og raske utslippsreduksjoner, og derfor burde være et prioritert tiltak.

Spørsmålet er imidlertid om Stern-rapporten presenterte et svært naivt syn på hva det i praksis vil koste å redde regnskog og i hvilken grad penger på bordet i praksis vil hjelpe. Sterns enkle resonnement var at bønder som omgjør tropisk regnskog til jordbruksland tjener veldig lite på dette. Følgelig skulle det koste lite å betale dem for å la skogen stå.

I en fersk artikkel i tidsskriftet Resources hevder forskeren Allen Blackman at naivitet har preget utviklingen av finansieringsordninger for å redde regnskogen. Erfaringer man har gjort med finansieringssystemer i blant annet Costa Rica viser at man fort vekk betaler penger til lokale skogforvaltere for at de skal la være å brenne skog de uansett aldri ville rørt. Dette er det grunnleggende problemet med avtalen med Indonesia også: Vi har ikke noen garanti for at pengene vi overfører til Indonesia faktisk fører til lavere utslipp.

Mer generelt er det også et problem at tropisk regnskog typisk finnes i land med en svak offentlig sektor, uklare eiendomsforhold, korrupsjon og et meget stort antall aktører. Det taler også for at vi ikke må være naive i forhold til hva utenforstående land som Norge kan gjøre for å redde skog i disse landene, til tross for mange penger på bordet.

Det kan derfor være at Stoltenberg med fordel kunne dreie i hvert fall noe av sitt engasjement over på norsk skog, en skog vi har vesentlig større muligheter for å kontrollere. Det er en kontrast mellom regjeringens engasjement for å ta vare på tropisk regnskog, og den sammen regjeringens målsetting om en massiv økning i hogsten her hjemme. Mens engasjementet for bevaring av regnskogen bygger på en realistisk konstatering av at regnskogens karbonlager svekkes ved hogst, bygger politikken her hjemme på en illusjon om at i Norge kan man øke hogsten uten at det svekker skogen som karbonlager. Faktum er imidlertid at det er to til tre ganger mer karbon per dekar i den boreale norske skogen enn i tropisk regnskog. Også hogst i norsk skog utløser store CO2-utslipp.

Regjeringens ønske om en massiv overgang til bioenergi bygger på en myte om at trevirke fra norsk skog er CO2-nøytralt. Det er imidlertid et faktum at forbrenning av trevirke gir like høye CO2-utslipp som kull, enten trevirket kommer fra tropene eller fra Norge. Forbrenning av trevirke gir altså høyere CO2-utslipp enn olje og gass. I tillegg vil hogstavfall bli liggende igjen i skogen og gi store CO2-utslipp gjennom forråtnelsen. Og det tar lang tid før trær vokser opp igjen og fanger tilbake CO2-utslippet, enten man er i tropene eller i Skandinavia. Så langt jeg kan regne, ser det for meg ut som om økt hogst i Norge for å øke bioenergiandelen i forbruket, vil øke norske nettoutslipp gjennom hele eller det meste av dette århundret.

Ettersom Norge har ønske om å spille en rolle i det internasjonale arbeidet for å ta vare på verdens skoger, kan det være en god ide om vi utvikler et godt system for å forvalte den norske skogen som både sikrer biologisk mangfold og forsterker skogen som karbonlager. Et første skritt vil være å fjerne subsidier på bioenergi og vurdere om det er mulig å innføre CO2-avgift i stedet. Dernest bør det vurderes om det er mulig og hensiktsmessig å subsidiere skogeiere som gjennom sin drift forsterker skogens karbonlager.