Tropisk aroma

— Karibia? Nå tuller du.

Eggen kjemper seg gjennom sesongens siste snøstorm der han har valgt å bosette seg, nær Supermanns festning ved Nordpolen. Men Nygårdshaug kvitrer allerede refrenget i mobilen: "Both mother and daughter/Working for the yankee dollar".

Det lokker. Ingen tvil om saken.

Lemongrass Restaurant & Lounge åpnet for litt over et år siden og har bortimot fullt hus hver kveld. Det er ikke så merkelig. Stedet har et av byens mer tiltrekkende og "lune" restaurantinteriører, gode stoler og puter i glade farger, samt en lekker rød lounge midt i lokalet der man muligens nyter byens beste cocktails.

Vi prøver straks en av disse, stedets signaturdrink. Den er laget på rom med nedlagte sitrongresstilker, friskpresset ingefærsaft, sukker og Sprite. En frisk, eksotisk fulltreffer, og ifølge vår servitrise dessuten "sunt".

— Men si meg ... sier Eggen i en av disse kulinariske debattene herrene har det med å havne i. — Jeg trodde sitrongress var et asiatisk krydder, ikke karibisk?

— Det trodde jeg også. Men nå har jeg lest på leksa. Det er spørsmål om to arter, Cymbopogon flexuosos kontra citriodora, hvorav sistnevnte er naturlig hjemmehørende på de karibiske øyene.

— Touché, sier Eggen imponert. — Da kan du kanskje også forklare meg hvorfor menyen utelukkende presenteres på engelsk?

— Fordi dette er en turistfelle, kanskje?

De lar spørsmålet sveve i lufta. Seg imellom har herrene besøkt mange av de karibiske øyene og sett turistfeller så det holder. Det er vanskelig å snakke om noen "enhetlig" karibisk matkultur; det er alt fra det triste rasjoneringskjøkkenet på Cuba til den tunge indiske og kinesiske påvirkningen på Trinidad. Men det fins noen fellesnevnere. Bruk av kokosnøtt, lime og chili, bruk av bananer og annen tropefrukt, geitekjøtt og kylling, og så sjømaten så klart.

Noe annet øyene har til felles er at det er vrient å finne vin som passer til maten. Man kan med en viss risiko fortsette med cocktails, så klart, eller man kan velge øl: De fører den jamaicanske Red Stripe her (kr 62 pr flaske), og det er glimrende (og sterkt) øl.

Vi vil gjerne prøve vin likevel, og ender med en flaske østerriksk riesling, Rabl 2007 fra Weingut Rudolf Rabl i Kamptal (kr 335, kr 129 for 2004-årgangen på polets liste). Ikke akkurat palmesus og hvit puddersand, nei. Men vinen er den eneste på Lemongrass’ liste som har noe av den lille sødmen man trenger til et kjøkken med chili i nær sagt alt. Den har også en fin limeaktig syre og lang krydret ettersmak. Ganske perfekt, selv om vinen muligens ikke er noen sensasjon i seg selv. Et tips til de åpenbart ærgjerrige innehaverne kunne være å titte litt nærmere på hvor mye godt som finnes blant tyske halvtørre viner. Vi ser ellers mange som sitter med rødvinsflasker ved bordene (nordmenn, vinter og rødvin er en historie for seg) og lurer på hvordan maten smaker for dem — her tilbys ikke mye det vil funke å drikke rødvin til.

Men først noen appetittvekkere.

Vi bestiller snacks og dip og en liten sats "accra" med en mango-hvitløkssaus. Snacksene er tynne skiver av frityrstekt brød (litt som en flat, salt smultring) og stekebanan med to sauser, en papaya-chutney og en banansaus som vi begge opplever som litt for søt og kvalmende. Den store hiten er accraen. Og hva er accra? Friterte klippfisk-dumplings, en av de tusen variantene av det man i Karibia kaller "saltfish".

— Det var slavemat, vet du, forteller Eggen. — Proteinrik, billig og utrolig holdbar. Den inngikk i trekanthandelen. Vi nordmenn tjente ikke så rent lite på slavehandelen, vi heller.

— Og nå er det en delikatesse. En viss poesi kan man jo se i det.

Litt mye deig og litt lite fisk er det i dumplingene etter vår smak, men godt smaker det likevel.

Mer skeptiske er vi til forretten. Vi har valgt den faste treretters menyen (kr 375) og den innledes med en "Bermuda Chowder", en kremet, konsentrert skalldyrsuppe på hvitvin.

— Det lukter som varm sjokolade, sier Eggen etter å ha snust en stund. — Og den ser jaggu sånn ut også.

Fiskesuppa er brun som en sørfransk bourride, men mangler dennes lette subtilitet. Det er rett og slett for mektig, søtlig, kremete og konturløst. Eggen finner en form for skjellmat i sin suppe, der den bare virker ensom og stusselig.

Mer fart er det i sakene når vi får servert hovedretten, en trio av husets kyllingretter. Det er én filet av meget saftig nøttekylling, et lårstykke som er jerk-marinert på jamaicansk vis og en mangokylling-filet. De serveres med en kokosmelksaus "on the side" og en ragu av squash, gresskar og en hvitaktig rotsak vi selv etter to forespørsler ikke fikk med oss navnet på. (Var det "edo"?) I tillegg det som på Cuba heter moros y cristianos (maurere og kristne), ris iblandet svarte bønner. Også risen har fått sin dose chili.

Vi liker begge jerk-kyllingen best, men også de to andre variantene har tiltalende sider. Derimot er det ingen som liker kokosmelksausen — for søt og blass, og uten noen definerende kontrast. Det er et generelt problem på Lemongrass, virker det som. Det er mye søtsmak, og ofte får den stå litt alene.

Så må vel desserten bli en hit? Denne har vi hørt gjetord om, og det viser seg å være helt fortjent: en smaksrik mango-brûlée med sprø karamell som serveres med noen enkle skiver tropefrukter til. Ganske nydelig. Eggen lurer på hvor de har gjort av yndlingstantens kake-evergreen "Tropisk aroma" på dessertkartet, med sjokoladeglasur, muskat, kanel, vanilje og kakao, men den har de ikke så mye som hørt om. Det kan fint tilgis.

Istedenfor å velge en tradisjonell dessertvin ber vi om å få prøve en cocktail til, og denne viser seg å være enda bedre enn den første. Den har et navn vi ikke fikk med oss, men er laget på hvit rom, lime, pasjonsfrukt og habanero-sukkerlake. (Habanero er den sterkeste chilitypen.) Søtt, friskt, aromatisk og chilisterkt på én gang. Utvilsomt den beste cocktailen vi kan huske å ha drukket i Oslo. Bartenderen, spør Nygårdshaug servitrisen, er han innfødt?

— Ja, i Göteborg.

— Ah ... calypsoens og palmesusets hovedstad. Men godt var det.

Drinkene koster 90 kroner stykket — vesentlig mer enn vi kan huske fra vår siste karibiske turistfelle, men vel verd pengene. Neste gang bestemmer vi oss for å tilbringe en kveld i den røde cocktail-loungen. Vi må påpeke at dersom de insisterer på å spille reggae hele kvelden, må de skaffe seg noen ordentlige høyttalere. Reggae skal kjennes i underlivet.

Før man forlater Lemongrass, plikter man imidlertid å teste en annen av stedets spesialiteter. De kan skryte av førti typer rom, og vårt valg faller på en brun variant til kaffen, en tolv år gammel fatlagret rom fra produsenten Angostura (berømt for den verdenskjente bitteren) i utkanten av Port of Spain, Trinidad. Rommen (kr 125) serveres i seriøse konjakk-tulipaner og har mye karamell, vanilje, røyk og andre fatlagrings-aromaer. Det er er en flott avslutning.

— Nå er det quiztid, Nygårdshaug. Hvilke to nobelprisvinnere i litteratur er det som hører hjemme på Trinidad?

— Den ene er V.S. Naipaul, selv om de aller fleste tror han er inder. Men den andre?

— Derek Walcott, poet og dramatiker. Han kom opprinnelig fra øya St. Lucia, men debuterte på Trinidad. Nobelprisen 1992. Har du lest noe av ham?

— Om jeg har! Bare hør: "Drinking rum and Coca-Cola/Go down Point Cumana/Both mother and daughter ..."

— Tid for ferie, Nygårdshaug?

— Virker sånn, ja.