Slakter Molde-restaurant

”Det holder nå, Eggen,” sa Nygårdshaug, da kollegaen igjen begynte å smånynne Sinatra-melodien New York, New York, der de vandret en sen ettermiddag gjennom Moldes gater; grunnen til Eggens stadige gnåling på nettopp denne melodien lar vi ligge her, men antydes kan det at det har å gjøre med en nær forestående boklansering.

De hadde nettopp forlatt resepsjonen på hotell Alexandra, der et nylig oppsatt og godt synlig portrett av den lokale dikterhøvdingen Edvard Hoem tronet, dette til sterk indignasjon fra en annen lokal dikterhøvding, nemlig Knut Ødegård som nå mente han måtte få oppført en statue av seg selv ved hotellinngangen.

”Dette kan bli somCarl Barks-historien om Skrue og den indiske maharajah`en,” gliste Eggen.

Det hadde seg slik at kollegene utpå senhøsten hadde havnet i Molde, primært i litterært ærend, men også for å utforske bordets gleder og beskaffenhet i en landsdel der råvaren fisk i utallige varianter svømte nesten helt frem til restaurantbordene.

”Jeg er villig til å hoppe i havet, rett ut for bryggekanten her nede, om det ikke i denne byen finnes en restaurant som kan være verdt en stjerne eller to,” nikket Eggen bestemt.

”Mulig Eggen, mulig,” svarte Nygårdshaug optimistisk. ”Denne byen har jo fremhevet seg på kartet med sine tradisjonsrike festivaler som jazz-festivalen og Bjørnson-festivalen. Dessuten ligger jo Røkke-løkka rett her nede, hvor jeg tipper VIP-tribunen ofte har celebre personer på besøk. Så et spisested i det øverst sjikt burde absolutt finnes.”

Etter å ha forhørt oss, var det relativt unisone svaret: ”Fjordstua”. Et spisested i høy klasse, fikk vi høre. Beliggenheten var nydelig, like ved sjøkanten med praktfull utsikt mot fjorden og Romsdals-alpene. Et enkelt, innbydende og lyst lokale. Kelneren ilte oss i møte og vi fikk anvist et bord ved panorama-vinduet der vi kunne nyte naturen til fulle.

Vi ble brakt spise- og vinkart og valgte et glass sancerre som oppstart, en Henry Natter 2003 til kr.105,- pr. glass, en særdeles drøy pris da en hel flaske koster kr.165,- på Polet. (Champagne solgte de bare i hele flasker.) Duften av denne sancerren minnet Eggen om barndommens somre i lek mellom stikkelsbær- og neslebusker; Nygårdshaug undret seg på hvorfor kollegaen også som barn måtte tumle rundt der det stakk og brente som verst, Eggens svar på dette lot seg ikke umiddelbart tyde og ble heller ikke utdypet nærmere.

A la carte-menyen, som vinkartet, var ikke spesielt fyldig; en fire-fem forretter og ditto hovedretter uten den helt store schwung, men dog med visse spennende forhåpninger. Og med få retter å velge mellom, håpet vi at kokken på denne måten sikret oss det aller beste.

Det obligatoriske brødet og vannet lot vente på seg, nærmere en halv time tok det før en skål med frukt/nøttebrød kom, sammen med kryddersmør.

”Dette kryddersmøret,” sa Eggen og smattet, ”er direkte grusomt! Det minner om de paprika-smør-plast-pølsene som ligger ved kjøttdiskene hos Coop, og som smaker harskt etter 2 minutter i friluft.”

Som forrett valgte Nygårdshaug Chili- og korinadermarinerte sjøkreps med asparges og løyromkrem, Eggen grillet Focaccia med parmaskinke servert med camembert fra Gangstad gård. Og sannelig: En liten perle av en vin dukket frem på vinkartet, en riesling, Clos Mathis Andre Ostertag 2003 til kr. 545,- (236,- på Polet).

Om forrettene kan følgende sies uten blygsel: Sjøkrepsen var vidunderlig havfersk, fast og fin og aspargesen sammen med løyromkremen en ypperlig, mild kontrast. Smaken av chili- og koriandermarinade som beskrevet i menyen var derimot fullstendig og totalt fraværende.

”Kokken har glemt marinaden,” gliste Nygårdshaug. ”Men det kan jaggu være det samme, krepsen var nydelig naturell, og sammen med denne rieslingen.”

Eggens focaccia med parmaskinke var pfiffet opp med en blanding av mango, ruccola og avocado sammen med små klatter rød pesto; komposisjonen manglet helt kontraster og fokus.

”Vel-vel,” gryntet Eggen. ”Veldig ordinært. Men denne rieslingen! Her er det mange oktaner, reneste Ormen Lange.” Nygårdshaug stusset, men grep etter hvert metaforen: Kollegaen siktet selvfølgelig til oljefeltet utenfor kysten her; en treffende karakteristikk av vinens fyldige bouquet.

Hovedrettene sto for tur. Nygårdshaugs valg var klart: Fetagratinert klippfiskrygg med sautert sopp, chalottløk, asparges og ovnsbakte nypoteter, Eggen ville ha Grillet hvalbiff, sautert blomkål, løk, kapers, bacon og mandelpotetpure servert med en kremet grønnpeppersaus og paprika-coulis.

Vinfølget til disse rettene ble grundig diskutert, og kelneren viste kvalifiserte kunnskaper. En stor og utilgivelig mangel ved vinkartet var at årgangene ikke sto og her måtte kelneren hente flaskene for å finne det ut. Ettersom kollegaene ønsket å drøye kvelden, valgte vi to viner: En rioja til Nygårdshaugs klippfisk, Montecillo Crianza 2003, kr. 355,- (kr.104,- på Polet) og til Eggens hval en Barolo Seralunga d`Alba 2001, kr. 615,- (kr. 309,- på Polet.)

”Legg merke til vinprisene her,” nikket Eggen.

”Ja, sannelig,” istemte Nygårdshaug. ”De bruker 3-gangeren på billige viner og 2-gangeren på de dyrere. Sympatisk.”

Klippfisken kom i et stort, flott stykke, men akk: Her var ingen kontrast som satte fisken i fokus, løken var en direkte hån i denne sammenhengen, men vinen, rioja`en løftet opp med sin kraft og fylde, en tanke for mye eiket, men et særdeles godt valg.

”Hval, ser du, Nygårdshaug,bør nesten behandles som beluga i våre tider.”Eggen betraktet retten som nettopp var servert. ”Og her ser det ut som kokken fråtser i hval til daglig.”

”Hva mener du nå?” undret Nygårdshaug.

I Eggens utdypning lå en klar og konsis matfilosofi: Den retten som han nå åt besto av en kulinarisk perle, nemlig det myke, fine og fullstendig korrekt tilberedte hvalstykket. Men smaken ble druknet i en mettende seng av fete puréer, coulis`er, bacon og blomkål.

”Her burde hvalkjøttetvære det sentrale,” avsluttet Eggen. ”Det er det på ingen måte her. Men skål, kollega, denne Barolo`en er verdt hver bidige krone!”

Så langt i måltidet, ante Eggen at bryggekanten nærmet seg faretruende, derfor ble dessertkartet studert iherdig i håp om at etablissementet kunne hanke inn en stjerne. Nygårdshaug valgte dagens tre oster, lokale sådanne, mens Eggen, skeptisk til pasteurisert norsk ost, bestemte seg for sorbeter med frisk frukt. Vinkartet inneholdt dessverre ingen viner som kunne passe til dette.

Sorbet-anretningen var grei nok, men heller ikke noe mer: Fire fruksorbeter, pyntet med bær og assortert frukt.

Nygårdshaug var spent på de norske lokale ostene: En blåmuggost fra Gangstad gård, en camembert fra samme sted, samt en kittmodnet gulost fra Gudbrandsdalen.

”Denne gulosten var virkelig god,” smattet Nygårdshaug og lot Eggen smake en bit, kollegaen nikket. Men camemberten var en katastrofe, tørr og fullstendig smakløs. Blåmugg-osten minnet litt om Stilton, men manglet karakter og styrke.

”Du vet hva de kaller camemberten i Nordmandie?” Eggen løftet dessertskjeen mot Nygårdshaug. ”Guds føtter! Og da sikter de selvfølgelig til duften.”

”Var det ikke monsieurBrillat-Savarin som sa noe sånt som at et måltid uten ost, er som en vakker kvinne uten øyne? Og nå har du sannelig spist et måltid uten ost, Eggen.” Nygårdshaug stjal den siste skvetten fra Eggens Barolo-flaske.

Måltidet var over. Utenfor, etter at regningen var betalt, nesten kr. 3.000,- inkludert 3 flasker brukbar vin, 2 glass Sancerre pluss kaffe og konjakk, (ingen upris, var begge forsåvidt enige om) tente Eggen seg sin obligatoriske sigarillo og kikket utover fjorden.

”Vel-vel, Nygårdshaug,” sa han. ”Vi skal vel ikke være altfor strenge, hva?” Et glimt av frykt avspeilet seg i kollegaens øyne ved synet av bryggekanten rett nedenfor. ”Og vi kan vel ikke ta Bjørnsons ord til Caroline altfor bokst.”

”Hopp, Eggen, hopp!” Nygårdshaug dyttet kollegaen gemyttelig en tanke nærmere bryggekanten.

NULL STJERNER.

Les også Eggen og Nygårdshaugs manifest

For mer matstoff kan du besøke Peppernet.