- «Smaken» er blitt «baken»

Midt mellom Big Horn Steakhouse og Thank God It’s Friday’s, med McDonalds bare et halvhjertet burgerkast unna, ligger siden 2005 de smakfulle lokalene til Bord Brasserie og Bar.

Med byens trolig råeste husleie hengende som et damoklessverd over hodet prøver Bord å servere anstendig mat i elegante omgivelser til et publikum som — når sannheten skal fram — ikke er ved sine fulle fem.

Turistene som frekventerer denne stripa vet at de skal flås; det er egentlig mest et spørsmål om hva slags musikk som skal stå på i bakgrunnen.

Eggen og Nygårdshaug er heller ikke ved sine fulle fem denne kvelden. Det vil si, Nygårdshaug har de fleste sanser intakt (noe tunghørt, riktignok), mens Eggen verken har lukt eller smak takket være pottetette bihuler.

Diksjonen er skutt i filler: "smaken" er blitt "baken" og "ingenting" kommer ut som "iggedigg". Man kunne mene at en mann i en slik forfatning burde være diskvalifisert som restaurantkritiker. Det mener selvsagt ikke Eggen.

"Tvertimot," sier han, transkribert til alminnelig norsk. "Det er godt for en gangs skyld å være fritatt fra denne smattingen og slurpingen, slik at jeg kan konsentrere meg om det som virkelig teller, og som vi alltid scorer så lavt på: å gi ordentlige og velfunderte terningkast for interiør, service og miljø."

"Javel?" sier Nygårdshaug og ser ut som om dette er det dummeste han noensinne har hørt. "Og hvis vi skal begynne med terningkast for miljø, hvor ender vi da?"

"Tja. Hvis vi tar i betraktning nærheten til TGIF, McDonalds og Terra-Gruppens hovedkvarter i Munkedamsveien, kan det umulig bli mer enn terningkast to. Dette er en skummel del av byen. Vi bør ta drosje hjem herfra, ellers blir vi overfalt i et mørkt smug og påtvunget et risikabelt hegde-fond."

"Utsikten er intet mindre enn fantastisk," poengterer Nygårdshaug.

Det er den. Fra vårt lille "chambre separee", et firemannsbord beskyttet av skjermbrett, ser vi Rådhuset, Oslo havn og Akershus badet i flomlys. Selvsagt ville det vært enda finere å sitte her en varm sommerkveld.

Det er forholdsvis stille denne tirsdagskvelden uka før jul, når store deler av Oslos restaurantliv er sysselsatt med det man i bransjen uærbødig kaller å "lempe lutefisk". Et bord sju-åtte meter unna er så høylytt at vi får det inn med teskje at de sogner til oljebransjen.

Bord B&B har også lutefisk på menyen, men det ser ikke ut som den løper ut. Stedet er sannsynligvis ikke "koselig" nok. Det er noe underlig med denne lutefisk-kulturen; alle sier at tilbehøret er best, og for at maten skal smake bør man helst sitte i en jordhule fra yngre jernalder.

Interiøret på Bord er snarere det man i pressen betegner som "strengt minimalistisk", hvilket vil si at møblene er av nyere dato. Det er et fint restaurantlokale med vakker bruk av tre.

Veggen mot kjøkkenet prydes av store vinskap der flaskene så å si ligger på lit de parade, deriblant noen fine supertoscanere. Dessverre setter utstillingen skarpt fokus på at vinlisten er litt kort og mangelfull, men hva verre er — den er ikke korrekt. To av vinene vi prøver å bestille fins ikke der.

Men før dette, da vi har rukket å bestille en fireretters middag (kr 535 pr person, som er litt stivt på dette nivået), går det et lys opp for Eggen. Dette er en bar. Noe må de kunne brygge som vil stake opp rørene, en form for alkoholbasert Plumbo.

Over et glass champagne De St. Gall Brut Tradition 1er cru (kr 99) — ifølge Nygårdshaug en flott champagne — spør han om bartenderen kan lage en ingefær-martini ("iggebær-bardidi"). Mye friskrevet ingefær, vodka og en oliven.

"Nå?" spør Nygårdshaug da den skummelt utseende cocktailen er tømt.

"Iggedigg," svarer Eggen skuffet. Men innerst inne tenker han at det gir en interessant dimensjon til jobben at man i prinsippet bare kan smake de fire grunnsmakene — søtt, surt, salt og bittert. Samt fornemme teksturer, så klart.

Herrene har bestilt gravlaks til forrett, deretter andebryst og grillet hjortefilet, og tenker at dette må da rettferdiggjøre en hel flaske rød burgunder. Det fins et par å velge mellom, og vi ender med et ganske beskjedent valg, Côte de Beaune-Villages 2005 fra Louis Jadot (kr 550, ikke på Vinmonopolets liste).

Til laksen ønsket vi Sancerre på glass, men den var tom og vi fikk ta til takke med en hvit italiensk chardonnay, Bramito del Cervo 2005 fra Umbria, produsert av Antinori.

Vi har samme kelner hele kvelden, en ung svenske med merkbart franske trekk. Joel heter han og er noe av et geni; det han mangler i faglig sikkerhet, tar han igjen på humor og sjarm. Og når sant skal sies, skal det endel sjarm og humor til for å geleide en multihandikappet gastronom og hans blindehund gjennom en middag i førjulskaoset. Det kom uvanlig mange uortodokse spørsmål fra vår kant.

Det første som slår oss med maten på Bord Brasserie er at rettene er temmelig digre. Dette kan ha å gjøre med at man i høy grad betjener skrekkslagne turister som skal ha en hovedrett og ikke noe mer. Den anis- og konjakkgravede laksen kommer skjult under to flak Mors Flatbrød, og under flatbrødet dukker det opp et fryktinngytende berg av ruccola, vendt i olje og knust havsalt.

Det er mengder av laks også, og såpass røft tilhogd at vi finner både fiskeskinn og enkelte lakseskjell på fatet. Den er simpelthen slurvete renset. Det hører en sennepssaus til, mer tykk og fet enn pikant, og smaken av anis er det ingen av oss som kjenner. Direkte fantastisk er forretten ikke, selv om ruccola ikke er noen dårlig kontrast til fedmen i gravet laks.

Det tar seg opp. Når rødvinen blir servert, henfaller Eggen til et simpelt visuelt gledesutbrudd: lite er så vakkert som lyset gjennom et glass burgunder. Ser ut som jul, sukker han.

Gjennom det høyre neseboret (som er mindre tett enn det venstre) mener han å kunne utskille et hint av kirsebær. Ingenting spektakulært, men til sin pris en helt fin, lettdrukket burgunder med lette tanniner som skal gå knallbra til andekjøtt.

Andebrystet er perfekt stekt, rosa og saftig med den tre millimeter tykke fettranden som for oss signaliserer godt håndverk. Det serveres med en gresskar- og ingefær-puré (iggebær!) som smaker rikt, pikant og søtlig, pistasjnøtter ristet i smør og litt savoykål. Sistnevnte tilfører ikke retten så mye annet enn en vassenhet, mener vi, men komposisjonen er fin likevel.

Også hjortefileten, i store, saftige stykker er tilberedt til særdeles godt (de kan virkelig steke kjøtt her, og som det heter hos Brillat-Savarin: å koke kan alle klare, men til steking kreves den fødte mester).

Som det seg hør og bør på et brasserie får vi rødkål braisert i rødvin til, med en soppsky og haricots verts. Vi kjenner et hint av honning, enten i rødkålen eller sausen.

"Skal vi skåle for et håp om at brasserie-feberen i Oslo ebber ut med det nye året?" foreslår Eggen.

"Absolutt," sier Nygårdshaug. "Og for at de som insisterer på å stave ordet ”brassiere” snart innser at det betyr brystholder på fransk. Men disse potetene ..."

Ved siden av serveres en liten skål boulangère-poteter kokt i viltbuljong.

"Selv jeg kan kjenne at de er innmari salte," sier Eggen.

"Ikke bare det. Denne smaken minner meg om pausen i kampen mellom Sunderland og Southend på nedslitte Roker Park i Sunderland 1. oktober 1994. Kampen endte 1-1, og i pausen fikk vi varm buljong."

"Den som kunne smake noe," sier Eggen i ærefrykt.

"Jeg synes de ødelegger retten," legger Nygårdshaug til. "Nok et typisk utslag av at porsjonene er for store her."

Det samme gjelder osten. Det går lenge mellom hver gang Eggen & Nygårdshaug sender halvspiste ostetallerkener ut igjen, men denne mengden (vi har valgt den "store" ostekombinasjonen) må vi bare kapitulere for. Det er digre stykker Munster, røkt cheddar (kjempegod!), Latur (en italiensk hvitost som er en blanding av saue-, geite- og kumelk) og en gorgonzola piccante, servert med fiken- og nøttekompott.

Til denne nyter vi et glass sauternes, Castelnau de Suduiraut 2002, annenvinen fra prestisjetunge Châteu de Suduiraut (kr 70, kr 239/flasken på polet) med sine streif av honning og aprikos.

"Av alt som ikke hjelper," parafraserer Eggen Oscar Wilde, "er calvados det beste."

Han pleier forkjølelsen med et lite glass Comte Louis de Lauriston VSOP (kr 98), en lys og fruktig calva, og påstår å kunne utskille smaken av Golden Delicious — en eplesort som såvidt vites ikke benyttes i calvados-produksjon, så det kan være snakk om ren psykosensorikk.

"Så hvordan har det gått med terningkastene for miljø, meny og interiør, kjære kollega?" spør Nygårdshaug. "Og har du vært og sjekket om det er rent på toalettene?"

"Nei, huff, sånt får andre styre med."

"Men servicen var da i hvert fall topp?"

"Gærninggass hekk," konstaterer Eggen.