The Economist: Teoretisk krise for økonomifaget

The Economist er et tidsskrift med mye godt og velskrevet stoff. Men når det gjelder økonomisk politikk føyer bladet seg ofte til ’de forferdelige forenklerene’. Noen ganger formidles markedsarrogansen i en så nedlatende tone som kun engelsk kultur tillater. Imperiets holdninger til resten av verden sitter fremdeles i veggene fra bladets grunnleggelse i 1843.

The Economist blir derfor ofte et offer for det jeg bruker å kalle Rolf Wesenlunds første økonomiske lov

Det samme gjør formålsparagrafen om frihandel som selve grunnstenen i bladets ideologi, fra den tiden da engelskmennene fremdeles insisterte på hvor utrolig dumme USA var som prøvde å industrialisere. Fra den tiden England fremdeles trodde de skulle klare å beholde sin status som verdens eneste industrialiserte land, og deres økonomifag forsøkte å overbevise resten av verden om at et slikt engelsk verdensmonopol på industri ville være til alles beste. Det er for øvrig den samme handelsteorien vi fremdeles bruker mot fattige land i dag.

I dag er det ikke like selvfølgelig for alle at London City er det eneste perspektivet hvorfra verden kan observeres objektivt. The Economist blir derfor ofte et offer for det jeg bruker å kalle Rolf Wesenlunds første økonomiske lov: ”lettheten med hvilken man løser et problem øker proporsjonalt med avstanden til problemet”.

Når bladet skriver om naturvitenskap og medisin er artiklene meget sofistikerte, men når det gjelder fattigdommen i Langtvekkistan forfaller det hele som oftest til Verdensbankens enkleste patentløsninger med teorier basert på a) at alle økonomiske aktiviteter er kvalitativt like og b) at kontekst ikke spiller noen rolle.

Et eksempel er da bladet kunngjorde Jeffrey Sachs’ utviklingsstrategi for Mongolia basert på en spesialisering i produksjon av software, men overså den lille detaljen at 82 prosent av alle husstander utenfor hovedstaden Ulaanbaatar mangler elektrisitet. Som det blir hevdet Marie Antoinette sa da hun ble presentert med det faktum at de fattige manglet brød: ”Hvorfor spiser de ikke kaker?”

Noen ganger slår imidlertid The Economist til med uventet skarp kritikk av økonomifaget, men ikke oftere enn at man husker det. 4. januar 1992 sto følgende kraftsalve å lese på side 17: ”Sant nok er økonomer interessert i økonomisk vekst. Problemet er at selv med deres egne standarder har de vært uhyre uvitende (terribly ignorant) om temaet. Dybden av deres uvitenhet har lenge vært fagets best bevarte hemmelighet”. Godt sagt, og det gjelder ennå.

Det er denne kombinasjonen av uvitenhet og skråsikkerhet som bør forbause mest

I denne ukens nummer kobler The Economist den økonomiske krisen til en krise i selve økonomifaget med en forside som viser en lærebok med tittelen ”Moderne Økonomisk Teori” i ferd med å desintegrere som en forlatt iskrem på en varm sommerstrand. ”Hva gikk galt med økonomifaget?” spør lederen, og siterer Nobelprisvinner Paul Krugman som sier at mye av de siste 30 års makroøkonomi har vært ”i beste fall spektakulært unyttig, i verste fall positivt skadelig”. Altså ikke bare et uskadelig supperåd, men et direkte skadelig et. Som et eksempel på det positivt skadelige kan nevnes at man begynte å utdele Nobelpriser i økonomi til folk som ”beviste” at Keynes tok feil; i sin perfeksjon ville markedet løse alle problemer alene.

For litt over 50 år siden forsøkte to amerikanske økonomer, Moses Abramowitz og Robert Solow, å forklare økonomisk vekst gjennom de tradisjonelle faktorene arbeid og kapital. Med forskjellige metoder kom de begge til omtrent samme resultat: de tradisjonelle faktorene forklarte bare 15 prosent av USAs økonomiske vekst.

Restfaktoren, eller residualen, som ikke kunne forklares var på 85 prosent. Stanford-professoren Abramowitz beskrev dette som en ”målestokk for vår uvitenhet om årsakene til økonomisk vekst”. Kan det bli verre enn dette, spurte Abramowitz noen år senere? Hans eget svar var bekreftende: hvis de 15 prosentene vi tror vi forstår skulle vise seg å være feil går det faktisk an å være mer enn 100 prosent uvitende.

Det utrolige ved økonomifaget er at selv om man var klar over hvor mye man ikke forsto omkring økonomisk vekst er denne uvitenheten – som også norske økonomer kommenterte på for 50 år siden – siden den gang blitt kombinert med en stadig økende grad av skråsikkerhet og arroganse. Det er denne kombinasjonen av uvitenhet og skråsikkerhet som bør forbause mest.

Denne enorme ”restfaktoren” som Abramowitz og Solow oppdaget er fundamentalt skapt av entreprenørskap og ny teknologi, og forsterkes gjennom stordriftsfordeler og synergieffekter som oppstår gjennom en stadig større arbeidsdeling.

Problemet er at nettopp disse faktorene – entreprenørskap, teknologi, stordriftsfordeler, synergiaffekter og økt arbeidsdeling – hver for seg, og spesielt sammen, svært vanskelig kan fanges opp med dagens økonomifags verktøy. Metodologien besitter ikke de verktøy som kreves, og – som Wallenbergs sjefsøkonom, schumpeterianeren Erik Dahmén, sa det – økonomifaget har låst seg inne i sitt eget verktøyskur.

Selv om vi alle forstår at det er vesentlig forskjell mellom et yrke som tallerkenvasker på en restaurant og et yrke som advokat, kan det være vanskelig å bygge denne opplagte innsikten inn i økonomisk teori. Selv om det finnes mer sofistikerte modeller, utgjøres grunnfjellet i vår økonomiske verdensordning av en teori som postulerer en verdensøkonomi basert på bytte av arbeidstimer, der det ikke er rom for å kunne observere forskjeller mellom slike timer. En arbeidstime i Silicon Valley byttes med en arbeidstime hos en steinalderstamme i Amazonas som om de skulle være kvalitativt like enheter.

Helt siden jeg arbeidet med min doktoravhandling for over 30 år siden har det stått klart for meg at den uforklarte ”restfaktoren” på 85 prosent var ”aktivitets-spesifikk”: at det til enhver tid var mye mer ”restfaktor” i noen økonomiske aktiviteter enn i andre, og at dette var en viktig mekanisme for å forklare hvorfor økonomisk vekst er så ujevnt fordelt.

I bronsealderen var det for eksempel mye mer ”restfaktor” i bronseindustrien enn det var i steinindustrien, og på 1990-tallet var det mye mer ”restfaktor” i IT-bransjen enn i parafinlampebransjen. Denne aktivitets-spesifikke restfaktoren manifesterer seg som høyere fortjeneste, høyere lønninger, og høyere skatteinntekter. Det er derfor næringspolitikk er så viktig og næringsnøytralitet er et så farlig nasjonal mantra.

I en artikkel på 1990-tallet fremmet jeg tesen om den store betydningen det aktivitets-spesifikke ved restfaktoren har for å forklare nasjoners rikdom og fattigdom. Som en reaksjon på artikkelen fikk jeg et langt brev fra Moses Abramowitz som erklærte seg helt enig i at restfaktoren var veldig ujevnt fordelt mellom ulike økonomiske aktiviteter, og at dette var viktig. ”Men det visste vi alle i 1930-årene,” skrev Abramowitz.

Her er vi ved sakens kjerne. Dersom man skulle lure på hva man skal foreta seg med et økonomifag som har slått feil, finnes det en relativ enkel løsning: grav frem igjen det dynamiske og erfaringsbaserte økonomifaget som ble fortrengt av statisk likevektsmatematikk i årene etter andre verdenskrig. Man vil fremdeles ha en høyre-venstreakse – mellom den radikale Marx og den konservative Schumpeter – men dette vil være en langt mer opplyst høyre-venstreakse som deler den samme dynamiske virkelighetsforståelsen av en kapitalisme som stadig fornyer seg selv innenfra. En virkelighetsforståelse der ”likevekt” ikke bare er uinteressant og irrelevant, men også potensielt svært skadelig for velstanden.