Ti grunner til at krisen vil vare lenge

Mange observatører og økonomiske synsere mener at vi begynner å se de første tegnene på at krisen i verdensøkonomien kan være over. Men ikke professor Nouriel Roubini ved New York University. Roubini, som ble berømt etter å treffe med sine dystre spådommer om finanssystemet vinteren 2007, presenterer ti svært bekymringsfulle trekk i verdensøkonomien, i sin faste spalte i Forbes:

1. Myndighetene i mange land har misforstått krisens grunnleggende årsaker: For mye gjeld blant husholdninger og banker. Mange av tiltakene er laget som om krisen er en tradisjonell tillitskrise, som bare fører til mindre likviditet en kort stund. Selv om både finans- og pengepolitikk er nødvendig for å forhindre at nedturen blir en depresjon, må løsningen ta fatt i de grunnleggende årsakene til krisen. Siden krisen er en gjelds- og solvenskrise, er løsningen å gjøre om gjeld til egenkapital. For bedriftene er det lett, men det bør også gjøres for overbelånte husholdninger.

2. I USA lå konsumet som andel av BNP på 65 prosent før den siste boblen. På toppen av boblen lå forholdet på 72 prosent, mens det nå har falt til 70 prosent. Samtidig har gjelden i husholdningene økt fra 65 til 135 prosent av BNP. Den eneste løsningen på å kutte gjeldsnivået raskt tilbake er mislighold.

3. Det amerikanske finanssystemet er på knærne. Det såkalte skyggebanksystemet, som blant annet består av uregulerte hedgefond, investeringsbanker og boliglånsinstitusjoner som ikke er banker, er nesten borte. Amerikanske banker vil klare å rydde i sine balanser og gjeld, men dette tar alltid lang tid, og innebærer samtidig at bankene blir mye strengere i sin kredittpraksis. Det betyr at mange mulige investeringer ikke blir gjennomført.

4. Mye av amerikansk næringsliv er også i store problemer, selv om gjelden ikke har steget så ekstremt her som i bankene. Mange bedrifter vil likevel få store problemer med å refinansiere gjelden på grunn av kredittskvisen. Samtidig har mange fått store problemer med inntjeningen, og nyansettelser er bannlyst.

5. De store tiltakene, blant annet ved at myndighetene i mange land overtar gjelden fra privat sektor, fører til en gigantisk statsgjeld. I USA sier offisielle prognoser at statens gjeld vil øke fra 40 til 80 prosent av BNP. Det er lenge siden vestlige stater brukte seddelpressen eller mislighold for å kvitte seg med gjeld. Det betyr at skattene må opp, noe som i seg selv vil føre til lavere økonomisk vekst og lavere sysselsetting på mellomlang sikt.

6. De fleste land har pøst penger inn i banksystemet de siste månedene. Mye av oppgangen i aksjer og råvarer siden mars er da også primært likviditetsdrevet, og har liten basis i fundamentale forhold. Det er også mulig at inflasjon vil vise seg å være den letteste løsningen i mange land. Det er imidlertid en kostbar løsning på sikt. Høy inflasjon reduserer normal vekst i økonomien, og det krever gjerne en skikkelig nedtur å få bukt med den, som i USA ved inngangen til 1980-tallet.

7. Sysselsettingen faller stadig kraftig i USA og de fleste andre land. Høy og langvarig ledighet innebærer både et umiddelbart tap ved at folk ikke jobber, og et mer varig tap ved at folk mister kompetanse. Høyere ledighet fører også til lavere inntekter, lavere forbruk og høyere mislighold på gjeld til bankene.

8. Kina, Japan, Tyskland og andre land med store overskudd på handelsbalansen må øke forbruket kraftig. Hvis de ikke gjør det, vil det bli et stort tilbudsoverskudd i verdensøkonomien.

9. Det er stor fare for feilslått politikk mot krisen i mange land. Større tollmurer og annen proteksjonisme, restriksjoner på internasjonale investeringer, særlig beskyttelse av spesielle banker vil alt sammen begrense veksten på mellomlang sikt. Samtidig vil større offentlig engasjement i økonomien generelt, og reguleringer på mange områder, også gi mindre vekstpotensial.

10. Det er en stor fare for et kraftig fall i den potensielle veksten i mange utviklede økonomier. Forgubbingen i mange land, mindre realkompetanse på grunn av høy ledighet, lavere investeringer i produksjonsmidler og utpressing av private investeringer på grunn av underskuddene i offentlig sektor vil bety at normal vekstrate er lavere enn vi har vent oss til de siste årene.

Roubini konkluderer med at veksten etter denne nedturen blir svak, iallfall i 2010 og 2011, og kanskje i mange år.

I februar i fjor presenterte Roubini 12 skritt mot det store marerittet i USAs finanser. Denne spådommen viste seg å være mer presis enn de fleste har satt pris på.