Trykk «Ja» for å slette bevisene

Snart kommer lovforslaget. Hittil har DLD-motstanderne gitt dårlige svar på hva deres alternativ er. Senterpartiet sauser sammen personvern og EU-motstand. De vil ha "en egen, norsk variant". Venstre er høyt på banen mot DLD, men positive til datalagring og slett ikke i mot at politiet skal kunne drive "kommunikasjonskontroll". Og Fremskrittspartiet vil ha "datafrys", ikke "datalagring". En besnærende løsning som bare har en svakhet: Data må lagres for å kunne fryses.

Et nei til DLD er ikke et ja til status quo.

DLD-debatten har hatt høy temperatur – preget av "frisk krangling og uvøren munnbruk" for å låne VG-kommentator Frithjof Jacobsens formulering. Datatilsynets Georg Apenes satte standarden da han trakk inn STASI. Andre har forsvart DLD på en måte som til forveksling ligner et prinsipielt forsvar av overvåkning. Nyvalgt leder i organisasjonen StoppDLD, Anders Brenna, har utmerket seg i de siste dagene – med trusler om opprør og anklager om løgn.

Jeg er et liberalt menneske og ingen tilhenger av en tut-og-kjør-politikk på justisområdet. Med Knut Storbergets opphevelse av Bondevik-regjeringens rettsstridige rom- og telefonavlytting som bakteppe, nærmet jeg meg DLD med skepsis. Kriminalitetsbekjempelse er viktig, javel, men personvern er en grunnleggende rettighet. Det handler ikke om at vi har noe å skjule, men om at alle har noe som de ikke vil dele – noe vi selv skal bestemme over. Samtidig kan ikke personvern trumfe alle andre hensyn. Spørsmålet jeg ble sittende igjen med var: Kan DLD være rammen for regler som sikrer politiet adgang og samtidig trygger personvernet? Jeg landet på et ja.

Trafikkdata er viktige bevis. Baneheia-, Broken Lorry-, og Nokas-sakene er eksempler på straffesaker som er oppklart fordi politiet har hatt tilgang på trafikkdata. Ifølge Kripos ble trafikkdata innhentet i 52 prosent av 1.450 alvorlige straffesaker (drap, narkotikaforbrytelse, ran og seksuelle overgrep). I 82 prosent av sakene hadde trafikkdata stor betydning. I de 20 landene som har implementert DLD er bildet det samme.

- Værsågod, her har du knappen. Trykk ja for å slette dine spor, trykk nei om du vil etterforskes og straffes.

Et nei til DLD er ikke et ja til status quo. Hittil har teleselskapene oppbevart trafikkdata for faktureringsformål. Den teknologiske utviklingen gjør at denne lagringen kan forsvinne. Sier vi nei til DLD vil politiet kunne miste tilgang. Skal rettsstaten fungere er det viktig at personvernet ivaretas, men det er også en forutsetning at terror og annen alvorlig kriminalitet bekjempes effektivt.

DLD handler også om personvern. Å forhindre terror, identitetstyveri eller utnytting av barn handler om kriminalitetsbekjempelse, men også om personvern. Nylig fikk politiet tips om en far som opererte som hallik for sin 7 år gamle datter på internett. Faren opplyste at han selv misbrukte datteren, la ved tre bilder og oppga e-postadresse. Da politiet fikk informasjonen, var opplysningene slettet hos nettleverandøren, i tråd med dagens lagringsregler.

Trafikkdata er ikke innhold. Innholdet i telefonsamtaler, smser, epost og nettlesing skal ikke lagres, kun trafikkdata. Slike data lagres allerede. Og brukes av politiet til å etterforske alvorlig kriminalitet. Det som er nytt er at trafikkdata må lagres.

Det blir stilt strengere krav til hvordan politiet får tilgang på data. Politiet vil ikke (lenger) kunne ringe til Telenor å få det de vil ha. Med DLD vil de måtte gå veien om en domstol – og ha konkret mistanke om alvorlig kriminalitet. Og "alvorlig" defineres gjennom en strafferamme på flere år. Det er ikke veskenappere og biltyver som skal tas med DLD.

"Hvis de ikke klarer å holde på sine egne hemmeligheter, hvordan skal de da holde på våre?" spør Dagsavisens Hege Ulstein 1. desember med henvisning til Wikileaks-lekkasjene. Det er et godt spørsmål, men skivebom i DLD-debatten. For lagringen av trafikkdata skal ikke skje hos politiet eller noe annet myndighetsorgan. Dette ”de” som Ulstein frykter, finnes ikke. Det er hennes egen leverandør av nettjenester som skal lagre hennes trafikkdata. Min leverandør skal lagre mine. Velger jeg DnB NOR som bank, vil de lagre mine kontoutdrag i 10 år (etter regnskapsloven). Velger jeg Telenor som nettleverandør, vil de lagre mine trafikkdata i 6 – 24 måneder (avhengig av hva Stortinget bestemmer seg for). Man skal ha en spesiell forståelse av begrepet ”overvåkning” for å mene at det er en dekkende betegnelse for lagring av data i tilknytning til et selvvalgt kundeforhold – uten at noen andre enn du selv og leverandøren ser det som lagres.

Ingen rutsjebane mot overvåkningssamfunnet. Elin Ørjasæter mener DLD-motstanderne har forlest seg på George Orwells 1984. Hun har et poeng. Og hun stiller et viktig spørsmål: Hva frykter du mest: Kriminalitet og terror - eller statlig maktmisbruk?

Les Elin Ørjasæters kommentar: Ja til datalagring

Det er (alltid) grunn til å være på vakt mot et mer autoritært samfunn, men like lite som andre etterforskningsmetoder har vært det, er DLD begynnelsen på en rutsjebane vekk fra rettsstaten. Det er ikke noe nytt i at politiets metoder tilpasses nye former for kriminalitet. Det nye ville vært om vi bestemte oss for det motsatte, for å si til folk som begår straffbare handlinger: - Værsågod, her har du knappen. Trykk ja for å slette dine spor, trykk nei om du vil etterforskes og straffes.

Voltaire sa noe sånt som at tvil er ukomfortabelt, men (skrå-)sikkerhet er latterlig. Jeg oppfordrer deg til å være i tvil, lese lovforslaget, møte debatten om DLD med et åpent sinn og stille det avgjørende spørsmålet: Hva er alternativet?