Urkvinner i næringslivet

For 15 år siden satt jeg i et konferanserom i 30. etasje i New York sammen med en 10-12 konsulentkollegaer, alle mannlige. Vi sammenlignet våre erfaringer med hundrevis av IT-sjefer fra mange av USAs største konsern og ble fort enige om at kvinnelige ledere hadde en tendens til å utmerke seg. De så ut til å holde på jobben lenger, få til mer produktive faglige miljø, og synliggjøre mer av den økonomiske verdien IT skapte.

Vi satt der med slips og sorte lakksko og spekulerte en kort stund over årsakene, men så fikk møteleder oss inn i faste former igjen, og vi kom oss videre på dagsorden.

Det Harald Eia kjører opp, og som bloggosfæren jubler slik over, er at kvinner og menn - i grove trekk og i de store tall - er født med ulik tilnærming til problemløsning, konfliktavklaring, medmennesker, altså det som skal til for å utrette noe.

Vårt bilde av en leder er imidlertid den som utmanøvrer og nedkjemper rivaler, er uredd for å gå drastisk til verks, kategorisk i sitt tenkesett, tøff og hensynsløs når det kreves. Egenskaper som var helt avgjørende når man i flokk jaktet ned mastadonokser på steppene. Våre organisasjoner er på vei inn i urkvinnenes domene

Men utfordringene dagens ledere står overfor ligner lite, og stadig mindre, på forhistoriske jaktlag.

I vår samtid og fremtid vil de viktigste problemene bare kunne løses ved tillitsfullt samarbeid på tvers av hierarkier og ekspertise. Innflytelse er langt viktigere enn formell autoritet. Det er de mange små tak og ikke de dramatiske beslutningene som gjør størst forskjell. Mange aktører med ulike agendaer skal trekke i samme retning, og en tvekamp mellom rivaler er destruktivt.

Våre organisasjoner er på vei inn i urkvinnenes domene: Teltene og hulene, der man måtte tenke på vinteren, på barnas oppvekst, og hvordan man skulle være omstillingsdyktig hvis et helt jaktlag ble borte. Eller klimaet endret seg.

IT-organisasjonen er prototypen på dette. For her er det man sliter mest med omstillingsevne, samarbeid og samhandel, avveining mellom kortsiktig gevinst og langsiktig fleksibilitet, og ikke minst den realitet at man får lite takk for godt utført arbeid, men derimot bebreidelser når det går galt (og det gjør det som oftest, i IT).

Og hvis IT er det mest fremtidsnære av våre konsernfunksjoner, bør aksjonærer kreve stadig mer ledelse med "kvinnelige" egenskaper, og da vil stadig flere - av nødvendighet, skal man trekke Eias konklusjoner noe videre - være kvinner. Dette er ingen lett utfordring i all den tid "mannlig" kultur - med revirfeider og alt det der - dominerer beslutninger om rekruttering og forfremmelse.

Men her står kapitalismen på vår side: Aksjonærer og styrer har som sitt fremste ansvar å overprøve skjøre stammehøvding-egoer når det lønner seg for selskapsverdien.

Følg Leif Knutsen på Twitter som @leifern