Billig kull dyrt for kineserne

Såkalte "ultrasuperkritiske" kullkraftverk skal redde Kina fra å kveles av sin egen forurensning.

- Vinteren er kald. Folk trenger kull til å varme husene sine, sier Wang Xueqing.

Det er en tung jobb å være kullselger. På tynne hjul sykler Wang fra depotet og ut til familieboligene i et underutviklet område i ytterkanten av Beijing.

Bagasjebrettet har plass til 200 kullbriketter. Det dekker under en tiendedel av hva en gjennomsnittlig familie bruker på fyring og matlaging i løpet av en kald vinter i den tørre hovedstaden.

- Hva skal de ellers bruke? Olje er altfor dyrt, og sentralfyring finnes bare i høyblokkene. Alle som bor i tradisjonelle boliger, bruker kull, sier 30-åringen.

Han er kledt i militærfarger, noe som slett ikke er et uvanlig syn blant arbeidere i Beijing om dagen. De hvite hanskene er svarte på innsiden. Dette er ingen lukrativ jobb.

For hver tur han tar, blir Wang betalt i overkant av 5 kroner. Det holder til en inntekt på 800 yuan - rundt 650 kroner - i måneden. Omtrent det samme som han ville fått hvis han hadde jobbet på ett av de mange nye byggefeltene i Beijing.

Kullet han selger er av dårlig kvalitet. Ovnene de skal brukes i er lite effektive, og gir fra seg en mørk, giftig røyk som spres både inne og ute. Selv om en stadig større del av Beijings innbyggere nå får sentralfyring, er lukten av kullos en velkjent del av vintertilværelsen. Akkurat som den er i store deler av landet.

Men gamle komfyrer var ikke hovedårsaken til at Kina i 2005 slapp ut 25,5 millioner tonn svoveldioksid (SO2) - mer enn noe annet land i verden.

Hele 60 prosent av giftgassene kommer nemlig fra kullkraftverkene som produserer nærmere tre fjerdedeler av all strømmen som brukes i Kina.

Kinas avhengighet av det billige drivstoffet truer nå med å ødelegge den økonomiske superveksten, innrømmet nylig visedirektør Pan Yue i landets miljøverndepartement (SEPA).

Forurensingen i landet koster opptil 10 prosent av landets bruttonasjonalprodukt, hevder SEPA. Det tilsvarer 2,1 billioner yuan (rundt 1670 mrd. kr.).

Den enorme veksten i Kina gjør at behovet for elektrisitet øker i samme takt. De siste seks årene har energibehovet økt med 60 prosent.

Mens Kina tidligere var en nettoeksportør av olje, må det nå kjøpe inn stadig flere fat av råstoffet. Mye av oljen kommer fra land som Iran og Sudan.

Kull er et lokalt og billig alternativ, og blir hentet ut i større og større mengder. Så store mengder, faktisk, at Kina nå står for 45 prosent av verdensproduksjonen.

Nå ønsker SEPA og Beijing-myndighetene å samle energiprodusentene til så få og så store enheter som mulig, slik at det blir lettere å kontrollere dem. Samtidig bygges en rekke såkalte "ultrasuperkritiske" kullkraftverk rundt i landet. De skal være opptil 50 prosent mer effektive og tilsvarende mindre forurensende.

Men halvparten av kraftverkene som bygges, er fortsatt av den gamle, skitne sorten. Mange av disse blir satt opp av lokale entreprenører og myndigheter som velger å ignorere miljøkravene fra Beijing. Filtre er dyre i drift, og blir gjerne slått på bare når inspektørene kommer på besøk.

Innen 2010 vil Kina ha kuttet utslippene av svoveldioksid med 10 prosent, skal man tro femårsplanen som startet i fjor. Få tror at det er realistisk. I fjorårets første seks måneder steg disse utslippene nemlig med 6 prosent.
På forsiden nå